Med sort flosshatt og matchende sjakett ønsker vokalist Neil Tennant på britisk høflig vis velkommen til "an evening with electronic entertainment". Duoens andre halvdel, Chris Lowe, stiller som vanlig på sidelinjen bak synthen, denne gang i ført caps, solbriller og neongul jakke.

Åpningen med "Wére the Pet Shop Boys" lover bra: Tennants stemme er like fløyelsmyk som da de slo igjennom med "West End Girls" i 1984, og årene ser generelt ut til å ha hatt liten virkning på bandet. Lowe dyrker fortsatt rollen som "the silent partner" fullt ut, og sånn sett virker mystikken også å være intakt.

Politisk pop.

Allerede som tredje låt serverer duoen et godt eksempel på den bitende sarkasmen som etter hvert er blitt deres varemerke.

"I'm with Stupid" fra fjorårets album "Fundamental" er et solid spark i skinnleggen til statsminister Tony Blair, for hans tette samarbeid med president George W. Bush. Pet Shop Boys bruker vanligvis å være langt mer subtil i sin kritikk, men her levnes det ingen tvil om hvor duoen står politisk.

Litt russerevy.

Helt i tråd med den svært så dansbare elektroniske popgenren som Pet Shop Boys beveger seg innenfor, har de sørget for både neonlys, dansere og utallige kostymeskifter på scenen. Men det er her det begynner å skurre. Lysshowet ser tidvis ut som noe en gjennomsnittlig russerevy kunne klart å sette sammen, og danserne virker som om de er plukket ut av restekassen etter en Madonna-audition. Den litt klovnete og joviale stemningen som er resultatet av dette, ødelegger litt av den kjølige popmystikken som kjennetegner både bandet og musikken deres.

Vant publikum.

Men helt krise blir det aldri. Pet Shop Boys tar ingen store sjanser, og med skattkisten proppfull kommer hitene som perler på en snor, til publikums store glede. D

et blir trampeklapp, plystring og veiving av armer til "Rent", "Opportunities", "Suburbia", "Always on My Mind", "West End Girls", og ikke minst knallavslutningen med "It's a Sin" og "Go West". Neil Tennant sikret seg dessuten garantert evig plass i bergensernes hjerter da han satte all britisk arroganse til side og uhemmet skrøt av både Kings of Convenience og Sondre Lerche fra scenekanten. Smart trekk! "Crowdpleasing" er som kjent alltid en sikker vinner.