Det går bra for edderkoppmannen, på alle plan. Den første av Sam Raimis filmer om unggutten som blir bitt av en noe spesiell edderkopp og utvikler superevner, tjente så mye penger at det allerede under åpningshelgen ble bestemt å lage en oppfølger. Oppfølgeren var noe så sjeldent som bedre enn førstefilmen.

Er det rart vår helt har det som plommen i egget idet vi møter ham for tredje gang? Peter Parker smiler slik bare Tobey Maguire kan. Det er smilet til en som er byens helt, som gjør det bra på jobb og som har kapret den søteste jenta. Dette er jo vel og bra. Men for en kjedelig film det ville blitt om ikke noe ondt og merkelig skjedde.

Mørk gugge.

En komet styrter til jorden, og med den et mørkt, klebrig stoff vi skjønner ikke kan være av det gode.

Vi skal aldri få en forklaring på hva dette er eller hvor det kommer fra, men det setter saktens ting i spill. Det lokker rett og slett ondskapen frem i godgutten Peter Parker/Spider-Man. Plutselig får han en merkelig blanding av emo-lugg og ufyselig selvgodhet.

Så går det altså med Spider-Man som med Supermann og Batman - de skal alle bli mørkere. Men denne "kampen med seg selv" blir for edderkoppmannen aldri noe mer enn nok en gimmick i en allerede overlesset film. Med store krefter følger både stort ansvar og en irriterende naivitet, viser det seg. Peter Parkers selvinnsikt er begrenset. Det er traurig å måtte se på at han skal finne ut av ting og lære om tilgivelse og sånt.

Action.

Men hva så med det alle kom for? Vi snakker om en av tidenes dyreste filmer her, så hvor er actionscenene? Vel. Frykt ikke. De finnes. Vi får en to- tre skurker å slåss med, og et par hjelpeløse damer å redde. Spesielt den første "ung kvinne i nød"-seansen har fanget tegneseriens ånd perfekt, og er akkurat så spinnvill man kunne håpe at hele filmen skulle være.

Den største skurken, Sandman, er også artig å se på - om ikke annet må man jo like tanken på et sted hvor man når som helst kan havne i et "demonukleært eksperiment" (eller hva de nå kaller det) og bli til en kriminell sandstorm.

Og Raimis gamle samarbeidspartner Bruce Campbell kommer farlig nær ved å stjele hele showet i en rolle som må kunne kalles "en imitasjon av John Cleese som imiterer fransk hovmester".

Men 300 millioner dollar for dette? Sånn er det visst blitt.