Tegnerforbundet viser nå sin årlige juryerte utstilling som tidligere gikk under navnet Vårutstillingen, men som i år har byttet navn til Vår utstilling fordi utstillingstidspunktet er blitt forskjøvet til nærmere sommeren. Utstillingen byr denne gang på over 70 arbeider av 63 kunstnere, innsendt fra hele landet, og hengt tett i tett på veggene slik man tradisjonelt har vist arbeider på større juryerte gruppeutstillinger som Høstutstillingen.

Prosessuelt.

I de senere årene har man generelt kunnet konstatere en voksende interesse omkring nettopp tegning blant norske kunstnere, samtidig som det har vært vanskelig å spore noen markerte trender blant kunstnerne som har benyttet seg av denne uttrykksformen. Et fellestrekk man har kunnet konstatere er likevel at tegningens prosessuelle, skisseaktige preg har stått i sentrum. Dette skiller denne uttrykksformen fra for eksempel maleriet, som mer er belemret med et kunstnerisk finkulturstempel og tunge kulturtradisjoner.

Men en rekke tegninger vi ser på denne utstillingen er samtidig forbundet nettopp med maleriet i kraft av at streken og tegningen primært fungerer som et uttrykk for et indre følelsesliv, på samme måte som i det ekspresjonistiske maleriet.

Blant de eldre kunstnerne på utstillingen viderefører blant annet Liv Dessen en slik forståelse av tegnemediet. Hennes tegning i pastell og kull "Lengsel" har nettopp et ekspressivt uttrykk, hvor variasjoner i strektykkelse og strekføring, sammen med en dempet koloritt fremstiller et indre stemningslandskap. Flere yngre kunstnere på utstillingen stiller seg i forlengelsen av denne tradisjonen i enkelte tilfeller i kombinasjon med nyere uttrykk som tegneserieestetikk eller fotografi.

Banalt.

Et problem med dette er at mange av arbeidene vipper over i det banale ved at man overvurderer strekens evne til å formidle indre opplevelser. Et eksempel på dette er Tone W. Kalstads enorme tegning av en død ravn, fremstilt liggende på ryggen.

Arbeidene som skiller seg mest positivt ut på utstillingen er de som direkte reagerer nettopp mot en slik ekspressiv forståelse av tegnekunst. Dette gjelder for eksempel arbeidet til Ingrid Lønningdal, "Reconstruction 5", hvor hun har forsøkt å gjenskape et tapet fra sitt barndomshjem etter hukommelsen, hvilket var dekorert med et regelmessig gjentatt skogsmotiv. Ved siden av tegningen har hun i tillegg hengt et fotografi av plankeveggen som i dag står der hvor tapetet opprinnelig befant seg. I dette arbeidet blir det autentiske og ekspressive ved tegningen utfordret ved at det settes i kontrast til det masseproduserte og upersonlige som er forbundet med tapetet.

Beslektede tendenser kommer dessuten til syne i arbeidet til Ane Mette Hol, som består av et eksakt kopi, laget med blyant og penn, av en sort xeroxkopi. Den fine skraveringen i svartnyanser vi finner her har fellestrekk med de ekspressive billedrommene i Dessens arbeider, samtidig som tegningen i dette tilfellet slavisk etterligner et industrielt produsert bilde, og utfordrer dermed tradisjonelle former for tegnekunst.