Hun gråter! Patti Smith ler lykkelig, gjemmer ansiktet sjenert i hendene og tørker tårene mens Sentrum-publikumet runger imot henne:

"Oh, it's such a perfect day, I'm glad I spent it with you!!!" Hun har akkurat tilegnet Lou Reed-låten til Oslo og kveldens entusiastiske publikum, og blir overøst tilbake. For en dame som er genuint opptatt av kommunikasjon mellom mennesker, er det mye å ta.

Like før har hun, gitarist Lenny Kaye og resten av det glimrende rockebandet levert en dynamisk og rastløs versjon av "Gloria", den klassiske åpningslåten fra debutalbumet "Horses" (1975).

Mens andre 60 år gamle artister henfaller til rutinemessige fremførelser av sine gamle bragder, finnes det ikke noe forhåndsprogrammert over Patti Smith. Hun gyver løs på låten med en energi som nuller nostalgifølelsen og gjør den relevant akkurat nå. Hun hytter, freser, rister, rocker og ruler.

Kvelden avsluttes med en sonisk punkversjon av "Rock'n'roll Nigger". "Outside of society, that's where I want to be", triumferer hun. Mens bandet harver frem lyd og ulyd røsker hun strengene - én for én - av gitaren, instrumentet hun like før holdt opp for salen og hyllet slik: "Dette er fremtidens våpen!".

Patti Smith var 20 år i 1967 og er fortsatt tro mot hippie-idealene om fred, frihet og kjærlighet. På T-skjorten har hun et selvtegnet peace-merke. Hele kroppen strutter av overbevisning mens hun slynger ut sin sylskarpe, anarkistiske poesi. Hun overlater til dem som sviktet idealene å være patetiske.

Den over to timer lange konserten er ikke like vellykket hele veien. Hun gjør en modig "Are You Experienced", der hun fremhever poeten Jimi Hendrix og en ledig og lekker versjon av Bob Dylans "Changing Of The Guards". Men flere av de andre coverlåtene hadde for tunge vinger.

Likevel: Gjennom intens jobbing skaper hun følelsen av at hun er der akkurat for deg og at hun er villig til å ofre alt for denne kvelden. Dronningen av New York-rocken vinner til slutt. Overbevisende.