Tusenvis av røde valmuer skulle blomstret i sentrum av Kassel, og risplanter vokst irrgrønne i terrasser under slottet Wilhelmshöhe. Dårlig vær har svekket Documenta 12s satsning på skjønnhet og sanselighet. Innendørs er imidlertid veggene malt i blått, rosa, grønt, beige, rødt - som alternativ til kunstens foretrukne "hvite kube".

Tidsspenn.

Kunstens mer eller mindre markskrikerske massemønstringer, og et ensidig fokus på - ofte banal - politisk kunst, bidrar til behovet for nytenkning. Documentasjef Roger M. Buergel leverer i så måte et tiltrengt innspill.

Uten et styrende tema knytter utstillingen an til ledemotiver, som utforskning av formens bevegelse, modernismens innflytelse, samt kunstens forhold til menneskelig eksistens. Og selv om mesteparten av de 500 verkene er nye, opplever vi et tidsspenn på flere hundre år.

Voldtekt.

En massemønstring kan ikke dyrke det stillferdige og subtile, men by på sterke, minneverdige kunstverk - som Bruce Naumanns videohoder på Documenta 9, Johan Grimonprez' flykapringsfilm "Dial History" på Documenta 10 og Jeff Walls fotografi "Invisible Man" på Documenta 11.

Heller ikke indiske Amar Kanwars sammensatte film på årets Documenta slipper taket. Vinneren av Norges Munch-pris i 2005 undersøker kvinners utsatthet gjennom et poetisk, konfronterende språk som inkluderer både dokumentasjon, intervjuer, fargesterke naturscener og iscenesettelser. Åtte videoprojeksjoner omringer publikum, og viser blant annet indiske kvinner som demonstrerer nakne foran militære myndigheter - de er blitt voldtatt av landets egne soldater. Rommet i Neue Galerie er beleilig mørklagt, og skjuler hvordan "The Lightning Testimonies" får publikums tårer til å renne.

Fotball.

Kunstsamlingen i slottet Wilhelmshöhe, som også rommer verk av Rembrandt og Rubens, danner en frapperende ramme rundt blant annet afroamerikanske Kerry James Marshalls collageaktige maleriportretter. De svarte guttene fra dagens Amerika omgis av dramatiske 1600-tallsscener. I kabinettformat er kunsthistoriker Buergel på sitt beste.

I Fridericianum står tsjekkiskfødte Harun Farockis videoinstallasjon frem. Fotball gjennomsyrer liv og medier i den grad at det oppleves logisk når "Deep Play" erstatter finalespillerne i fjorårets VM av bevegelsenes avtegninger.

At form vandrer mellom tider og steder er knapt en nyhet. Documenta anlegger en tradisjonstung kunsthistorisk betraktningsmåte, og åpner for fascinerende spekulasjoner mellom kunstverk. En persisk 1300-tallstegning fremstiller bølger som stilisert form, mens svenske Johanna Billing fremhever bølgenes konstante bevegelse i en film om seiling. I det suggererende videoverket "Funk Staden" knytter den brasiliansksveitsiske duoen Dias & Riedweg dansepraksis i Rios fattigstrøk til ritualer nedskrevet på 1500-tallet. Mot de lydbølgene som treffer kroppene fremstår strandens bølger som uendelige.

Barn og stoler.

Nærhet til barn tematiseres i flere av bidragene, som i Mary Kellys badeserie der et spedbarns kropp fortoner seg som et sanselig-mykt landskap, og i den polske duoen Kwiekuliks kartlegging av en toårings liv (begge bidrag er fra 1970-tallet). Tseng Yu-Chins video viser skolebarn som forbereder seg på å få en skvett yoghurt i ansiktet. Den repetitive fremstillingen avdekker både skjørhet, glad fnising og referanser til action painting.

På interessant vis kaster Documenta lys over mer eller mindre outsider aktige kunstnerskap, som Zofia Kulik, Martha Rosler, Poul Gernes, Kerry James Marshall og Mary Kelly. Sistnevntes "fargefobiske" konseptkunst kler uventet godt sine rosa omgivelser. Det er også verdt å merke seg at kvinner utgjør omtrent halvparten av deltagerne.

1001 antikke kinesiske stoler er plassert rundt i utstillingene. Al Weiweis prosjektet innebærer også at like mange kinesere skal besøke Documenta. Spørsmålet er hvorfor og hvordan disse, som aldri har vært utenfor Kinas landegrenser, vil oppleve møtet med internasjonal samtidskunst? Gode intensjoner til tross: å bytte et tradisjonstungt kunstperspektiv med et adekvat alternativ, er neppe gjort i en håndvending.

Messehallaktig.

Tematisering av modernismens innflytelse og den menneskelig eksistens i henholdsvis Fridericianum og Aue-paviljongen, er for vag til å lykkes. Den nye paviljongen (tegnet av Lacaton & Vassal) oppleves dessuten som messehallaktig. Det hjelper dog at gjennomskinnelige materialer bygningen lyser i kveldsmørket.

Kunsterfaring starter ofte der mening i tradisjonell forstand slutter; og kan skjerpe oss overfor annerledeshet, forskjeller, sammenhenger, bevegelser - og falske opplagtheter.

Ved å fremheve det estetiske aspekts betydning for å tolke og forstå vår tid, representerer årets Documenta et betydningsfullt politisk innspill. Estetisk dannelse er avgjørende for at kunsten skal bli mer enn samfunnets pynt. Satsningen på undervisning i Documenta-Halle tyder på at man er villige til å bøte på manglene.