Flere sommershow: Sommer = revy

I anledning 100-årsjubileet for Herman Wildenveys debut med diktsamlingen "Nyinger", og bare et langt steinkast fra hans hjem, åpner Galeiscenen for en Wildenvey-feiring som kan bidra til å holde minnet om dikteren levende, kanskje også fornye interessen for rimsterk, rytmisk og musikalsk lyrikk. Noe av det sterkeste i forestillingen er da også musikkinnslagene; de rommer viser, romanser ("Hele dagen" er et høydepunkt), kabaretsanger, litt Chat Noir med stråhatt og noen fargeleggende musikalfraser, samt tidsriktige jazz- og danserytmer. Selv om en rekke forskjellige komponister står bak, får de et helhetlig uttrykk i kapellmester Øystein Lund Olafsens arrangementer, poetisk fremført av ham selv, Steinar Borvik og Hans Einar Apeland.

Selvopptatt dikter.

Terje Wiigs manus lever fritt i tid og rom. Historien folder seg ukronologisk ut, dels gjennom tilbakeblikk, dels i samtaler mellom Gisken og husholdersken, dels gjennom "nåtid", dels gjennom humoristiske avstikkere ned i andres sjalusi, forargelse, turneer, gode vennskap eller fyllekuler. Det ene som står urokkelig fast, er Herman Wildenvey (1885-1959) som en umåtelig selvopptatt person - riktignok mildnet av begavelse, humor og sjarm.

Genreblanding.

"Dagen derpå" er ingen musikal, tragedie eller farse, men litt av hvert, og uten helt å bestemme seg for hvor tyngdepunktet skal ligge. Det betyr for eksempel at Ellen Nikolaysen og Morten Rudå, som henholdsvis husholdersken Sofie og husvennen Bagdad, i kraft av sceneutstråling, -nærvær og vokal ekspertise, får større tyngde enn de egentlige hovedrollene gjør. Gisken og Herman - gjennomsiktig vakre Elin Sogn og dyktige Anders Hatlo - utvikler seg lite mellom første og siste møte, og skraper bare overflaten av et spesielt samliv. Gisken er evig tilgivende, Herman flyter full av seg selv rundt på en sjø av alkohol, bare avbrutt av et kort medlemskap i Avholdslosjen - en stor påkjenning, som han sier.

Stilkollisjon.

To teateruttrykk kolliderer i replikkføringen: Elin Sogn opererer i det lille TV-formatet og Anders Hatlo i en mer talende teatertradisjon. Gnisten dem imellom er, kanskje av ovennevnte grunn, ikke særlig merkbar, eller kanskje fordi Hatlo også har hatt regiansvaret.

Morten Røhrt skaper hele mennesker i flere små roller, prektig overspilt, og spesielt morsom er den disiplinerte Oslo-skarrende Oscarsborgkapteinen, han som skal til DeGøbak. Arlene Wilkes duver gjennom rommene som skjebnegudinne - grunnen er uklar, men hun er tydelig og plastisk i alt hun gjør.

Jon Kristian Alsakers pastellscenografi nærmest dufter av syndere i sommersol, og Marianne Hilles kostymer er stilriktige og vakre.