Mick Jagger er her der og over alt. Han spinner rundt, vrikker og vrir, jokker og rocker, hytter opp publikum og er så febrilsk bare han kan være uten å virke patetisk. Jagger snakker det meste av konserten på norsk, og har øvd svært godt. Etter å ha sveivet i gang kveldens moro med "Start Me Up" og "You Got Me Rocking", hilser han velkommen:

Ni år etter

"God kveld, Oslo. Hello Norge. Det er godt å være tilbake etter ni år. Dere ser fortsatt bra ut." Sangerinnen, Lisa Fischer, får følgende komplementfor sin grønne selskapskjole: "For et nydelig antrekk, men for noen billige sko."

Han har gjort dette på serbisk i Serbia, på rumensk i Romania og på ungarsk i Ungarn, men det er ikke mindre imponerende for det. Stones er avhengige av publikumsoppvigleren og underholderen Mick Jagger. Men det er den luggende larmen bak ham vi virkelig digger.

For dagens Stones er det minst strømlinjeformende som har gjestet Valle Hovin. De kaster om deler av reportoaret hver kveld, spiller "glemte" låter, hyller James Brown med "I'll Go Crazy" og er løse i snippen. De er friere enn de var med sine gjennomregisserte show på 1980- og 1990-tallet. Særlige i den første halvdelen.

Som en drøm

Elskelige Charlie Watts slår som en drøm med avmålt mine, og tar til og med et par jazzvirvler. Ron Wood har hentet tilbake noe av skjødesløsheten fra Faces-dagene med Rod Stewart tidlig på 1970-tallet og drar mer av gitarlasset enn før. Men Keith Richards jobber seg inn gjennom de første låtene. De to gitarene stanger mot hverandre som godmodige bukker. Bare synet av sluggeren Richards er nok til at det går en rock'n'roll-skjelving gjennom det overraskende unge publikumet.

Lurvehodet med dingeldangelpannebånd står foran på scenen med sigaretten hengende ut av en slapp munnvik i et ansikt som ser ut som det er laget i plastelina av en femåring. Richards sliter tilsynelatende likegyldig i strengene og sleper i gang "You Can't Always Get What You Want". Han er selve definisjonen på en rock'n'roll-klisjé. Men det er han som har skapt den - og vi ikke bare liker det, vi elsker det.

Krøllet betong

Den gamle mannen med gitaren ser alt annet enn sunn og frisk ut, men han får betongen på Valle Hovin til å krølle seg i vellyst når han harver gjennom "Bitch". Ulvegliset kommer frem mens han synger "You Got The Silver" og "Wanna Hold You" med sjarmerende rølperøst.

Etter at bandet kjøres hundre meter ut i publikum på en mobil scene og fyrer av rosakledde "Miss You", friske "It's Only Rock'n'roll" og potente "(I Can't Get No) Satisfaction", kan ingenting gå galt - og gjør det heller ikke. Det rockin' rolling show er i gang. En flammestekt "Sympathy With The Devil" er et nytt høydepunkt, og nå har Richards virkelig våknet, men versjonen av "Paint It Black" er ikke mer enn planke. Det er tilgitt når "Jumping Jack Flash" runger ut over Oslo-natten, etterfulgt av en ilsk "Brown Sugar".