Der hvor den tyske okkupasjonsmakten i sin tid produserte våpen, tilbys nå mangekalibrede kulturopplevelser.

- Dette er en kanonbra, helrenovert kulturarena som har beholdt sitt gamle industripreg. Verkstedshallen, som har fått facilitetene som trengs, blir en utleiescene hvor arrangørene kan gjøre ulike kulturprosjekter. Det være seg alt fra dans, progrock, klassisk musikk, teater til release-parties. Flere regissører har meldt sin interesse for teateroppsetninger her. Den 50 meter lange og fleksible hallen kan forminskes og skreddersys for de enkelte prosjektene, sier Karianne Berg-Lennertzen (28), Kanonhallens engasjerte daglige leder.

- Dette er mer enn en konsertscene. Det er en kulturarena. Er det ikke blitt fantastisk flott her, sprudler Berg-Lennertzen.

Den uredde damen lar seg villig heise opp i en av industrihallens intakte kraner for Aftenpostens fotograf. Under åpningsfesten er det lite trolig at hun vil dingle oppunder taket i den 590 kvadratmeter store hallen, som kan ta imot 800 publikummere. Men da kommer helt sikkert performancekunstnere til å sveve over betongen. Det blir også elektromusikk, jazz og kabaretmusikk under åpningsmottoet "Industri og mennesker".

Bydelens hjerte.

Det er Selvaag Eiendom som eier og har bekostet renoveringen av Kanonhallen, som skal være et kulturelt hjerte i den nye bydelen selskapet bygger på Løren. Etter at tyskerne invaderte Norge 9. april 1940, bygde okkupasjonsmakten Kanonhallen til hovedverksted for produksjon og vedlikehold av artilleri og lettere våpen.

Verkstedbygningen ble tegnet av tyske arkitekter i Berlin, og bygget av sovjetiske krigsfanger under harde forhold. Mot et slikt dystert historisk bakteppe er det unektelig tankevekkende godt at kulturen inntar verkstedshallen. Også utenfor Kanonhallen har kunsten slått rot i tre skulpturer fra Ibsens "Peer Gynt"; "Bukkerittet", "Anitra og Peer i ørkenen" og "Knappestøperen".

- Godt at Kanonhallen nå skal brukes til noe så fornuftig som kunst- og kulturopplevelser, synes statsviter Karianne Berg-Lennertzen. Hun har utelukkende jobbet med kulturproduksjoner som Spellemannsprisen, artistgallaer og Nobel. - Det passer meg best å sørge for at kunstnere har et sted å være.

Bra akustikk.

De siste årene har 28-åringen fra kulturkommunen Steigen i Nordland - hvor det sies at alle spiller teater og ingen går på skole - vært produsent for Ultimafestivalen. Hun er aktiv på musikkfronten og synger i kammerkoret NOVA og er fast vikar i vokalgruppen Pitsj. Nå vil hun fokusere på kultur i stort og smått i Kanonhallen.

- Hvordan er akustikken i hallen?

- Flott. Spesielt bra for akustisk musikk, kor og kammermusikk. Heldigvis er det mye tre i bygningen. Vi skal imidlertid sette inn en del akustiske plater.

- Ligger ikke Kanonhallen utilgjengelig til utenfor Oslo sentrum?

- Det er ulemper med å etablere en kulturscene her. Hallen er ukjent, og de mest bedagelige foretrekker kanskje konserter i sentrum. Men dette bygget er så spesielt at det skiller seg positivt ut. Det finnes ikke maken til scene.

Pissoar med stil.

- Hvordan skal publikum finne frem til hva du omtaler som en ny nasjonal kulturscene?

- Det går busser i Sinsenveien og Ring 3. T-bane-stasjoner ligger en liten gåtur unna på Sinsen, Økern og Hasle. I 2011 får vi T-bane hit, sier Berg-Lennertzen, som insisterer på å vise oss hver kvadratmeter av stoltheten hennes. - Her, bak scenen, bygger vi backstage for artistene. Og der borte, med egen inngang, blir det eksternt drevet restaurant. Er ikke det nye inngangspartiet blitt flott? Dere må bli med på herretoalettet også. Se, det er brukt samme stein i pissoaret som i inngangspartiet!