Kvelden begynte ikke bra. Modesty lurte på om hun skulle spytte. Willie svelget tungt.

- Tror du vi blir syke nå? spurte han. Modesty stirret på de to tomme østersskjellene og bekymret seg både for helsen - og for resten av måltidet. Østersen var den første biten i den første av dagens åtte retter, og hvis smaken var betegnende for kvaliteten på resten av menyen, var det svært lite å glede seg til.

Men hun bestemte seg for at de lite delikate østersene ikke kunne være representative, og tok en kjapp bit av en krabbekake dyppet i chilisaus. Den var helt i orden. Passe sterk, passe saftig, passe salt.

- Da er vi tilbake på den rette sti, smilte hun. I glasset hadde hun en alsace-riesling som skulle vise seg å tåle både det krydrede og det milde.

Thaifri sone

Modesty og Willie hadde valgt dagens åtteretter, og etter krabbekakene ventet et lite knytte wontondeig med søtt kalvekjøtt. En merksnodig og behagelig liten smakseksplosjon i munnen. Til slutt et bittert blad med scampi, ingefær og peanøtter.

- Pakk det sammen og putt alt i munnen, forklarte kelneren. Han var høy, mørk og norsk. Vennlig og proff. Senere på kvelden overtok en annen kelner. Hun var høy, lys og svensk. Vennlig og proff. En tredje kom innom. Vennlig og proff. Alle virket som om de kunne sin thaimat, men ingen av dem var barnefødt der.

Så vidt Modesty kunne se, var hele restaurant Plah thaifri sone. Bortsett fra smilende servitører, vakre orkideer og thaisilkeputer, er det ingenting i lokalene som en gang minner om østen. Turkise mosaikkfliser på veggene bringer heller tankene til et offentlig bad. Brune sofaer med dype puter, designerstoler og cool elektronisk musikk, en aldeles underlig designerlampe i taket - de moderne lokalene nederst i Hegdehaugsveien kunne like gjerne huset en fransk restaurant, som en asiatisk.

Kontrastkjøkken

Etter tapasfatet var det tid for salat. Papayasalat med grillet kamskjell. I salaten var det sterke smaker av tomat, lime, vårløk og chili, men det milde kamskjellet greide helt fint å hevde seg. Noe av det mest fantastiske med det asiatiske kjøkkenet er balansen mellom kontrastene: salt og søtt, sprøtt og mykt, varmt og kaldt, sterkt og mildt. Gjerne alt i en munnfull.

Stigningen fortsatte ufortrødent videre. Etter salat var det suppe.

- Jeg tror kanskje det er den beste kyllingsuppen jeg har smakt i hele mitt liv, sa Modesty, etter én skje med kraftig, men ikke hot, kyllingbuljong, smakssatt med thaibasilikum og østerssopp. Suppen var like enkel og ren i smaken som salaten var sterk og kompleks. En perfekt kontrast. Og hvitvinen holdt godt følge opp bakkene.

- Men der nådde vi første platået på toppturen, sa Willie, da fiskeretten ble servert. Grillet tunfisk på wokgrønnsaker med en syrlig peanøttsaus. Absolutt velsmakende, men ikke sensasjonelt.

Dele, dele

De fire på nabobordet bestilte retter for å dele, i stedet for dagens meny. Når man er flere kan det være en annen, og like lur måte å få smake på flere retter på. Og hverken i Østen eller på Vestkanten er det noen som hever øyenbrynene av den grunn. En veldig fin skikk, syns Modesty, som alltid har lyst til å smake på andres mat.

Hovedretten kom på bordet. En stor tallerken med kalvekjøtt i rød curry, med grønne bønner, limeblad, thaiaubergine og ris. Kraftig krydret, men det hindret ikke slik at de ulike smakene kom frem.

- Nå nærmer vi oss toppen, sa Modesty, og moste ris ned i tallerkenen for å få med seg siste rest av den gode sausen.

Og hun hadde rett. Den thailandske reisen nådde toppen med desserten. En liten skål iskald kokossuppe, servert med bringebær og hjemmelaget bringebærsorbet, samt små kvadrater med kiwi og ananas. Hver skje var en nytelse.

- Helt underlig, hvordan noe som lukter solkrem kan smake så utrolig godt, sukket Modesty.

- Det smaker Pinã Colada, rettet Willie. Det var ikke bildet av solsvette kropper innsmurt med Hawaiian Tropic han ville ha på netthinnen.

Veien til thai-toppen var bestrødd med overraskelser og sterke opplevelser. Men som så ofte ellers - det beste på turen var suppestasjonene.