Da Supersilents "1 - 3" forelå i 1997, fylte den umiddelbart et tomrom og dekket noen behov som ikke var skikkelig tilfredsstilt siden King Crimson utga "Red" og støymusikken skremte opp alminnelig smak.

De fire musikerne Helge Sten, Jarle Vespestad, Ståle Storløkken og Arve Henriksen samlet en mengde tråder fra den friksjonsrike delen av musikkhistorien og viste vei mot frihetens gylne øyeblikk. Jeg har knapt vært på bedre konserter enn de første Supersilent gjennomførte på Blå. Den estetiske grunnlinjen i bandets musikk er den samme på plate som på scene. Det er improen som gjelder, enten uttrykket er rått og kompromissløst eller lyrisk og forførende.

Imponerende

Nummer åtte starter med en mosaikk der mønstrene er friske, og lydmenyen vekker appetitt. Den transparente åpningen glir smidig over i tette og tyngre partier. Rockens væremåte bryner seg på elektronikkens vesen. Supersilent er ikke alene om denne blandingen, men visper den på sitt eget vis. Denne gang anvender de perkusjon på nye måter, ikke minst på spor tre, der støtvise slag bærer det insisterende uttrykket. Kvartetten går ikke av veien for dysterhet, gjerne med Henriksens trompet som sårt akkompagnement. Den skjøre tonen hans kan neppe finne seg bedre omgivelser.

Jeg lar meg imponere over bandets evne til å finne nye dører i eget hus og hvordan de blant annet anvender gitarlyd for å åpne dem. Supersilent overbeviser enda en gang, uten å overgå det beste i seg.

Konsert på Blå tirsdag, onsdag og torsdag: Tre ganger Supersilent