Les intervju: Tre ganger Supersilent

Supersilent feirer ti år med tre konserter på Blå, og denne første kvelden lever de opp til sitt gode omdømme.

Landets beste band er på Blå for å åpne slusene igjen, og da er det ikke gitt hva som kommer. Supersilents kvalitet er tuftet på uforutsigbarhet såvel som gjenkjennelse, og det er en særegen dynamikk som gir kraft til kvartettens uovertrufne bevegelighet. Etter å ha hørt dem i Molde i sommer, med Terje Rypdal som gjesteartist, har jeg imidlertid innsett at også dette bandet kan levere gjennomsnittsvare. Det gjør ikke jubileumskonserten mindre spennende.

Usentimentalt

De skyver fra med Arve Henriksens trompet over et lett kullsyreholdig komp, like lyrisk som en god linje fra en moden poet. Musikken er slank, men dissende og bærer i seg de umulige kontrasters sterke kraft. Rastløse melodibrokker og eruptive trommer fremmer et værbitt sound. Supersilent kan fortelle troverdige, instrumentale lidelseshistorier uten snev av sentimentalitet, og de fremstår som klisjéenes sanne fiende. Helge Sten tar frem gitaren og prøver ut noen klanger. Det låter som om Amon Düül skulle møtt Pink Floyd til messe i 1969!

Brøt magien

I andre sekvens opptrer Henriksen som stuntpoet. Han kommenterer bandets tiårsjubileum med selvironisk distanse og legger ut om tildragelser i baren på Blå. Innslaget vekker munterhet, men det bryter også den magien bandet har bygget opp. Denne Jan Erik Vold-ambisjonen er ukledelig. Heldigvis er vi snart tilbake i det musikalske, der Supersilent fortsetter å møblere sine egne omskiftelige interiører. Enda en gang tar de oss til steder vi ikke har vært og setter oss av på en stasjon langt nord for populærkulturen. Av med hatten og på med gratulasjonene! Firkløveret har spilt seg fortjent til et langt liv.

Les intervju: Tre ganger Supersilent