Dersom du ikke fikk med deg kinovisningene av "Persepolis" får du en ny sjansje tirsdag 10. juni klokken 20.30. på Cinemateket.

"Persepolis" er en film utenom det vanlige, med emne fra et filmland utenom det vanlige. Den bygger på en selvbiografisk tegneserieroman av iraneren Marjane Satrapi, som i sitt franske eksil bruker mediet i politisk hensikt.

Kvinneundertrykking.

På årets kvalitetsglitrende Cannes-festival fikk vi kraftig bekreftet at det ikke er Vesten som har historier å fortelle, men heller for eksempel Iran. "Persepolis" er riktignok en fransk tegnefilm. Med kraftige streker i svart-hvitt behandles Marjanes oppvekst og liv i fundamentalismens kvinneundertrykkende Iran.

Marjane er både enebarn, våken og replikkrapp, med sin form for Girl Power. I 1978 betrakter hun som åtteåring gatedemonstrasjonene mot sjahens udemokratiske styre. Men det går fort fra vondt til verre. Det islamistiske regimet fører landet inn i en blodbadskrig med Irak og en stram ensretting på hjemmefronten.

Stille behandling.

Vanligvis larmer tegnefilmer om dyr som spiller mennesker. Her ser vi hvordan mennesker stille blir behandlet som dyr. Raseriet er like stille, men innett, fremføres med sordin. Stilmessig minner humoren mye om den vi kjenner fra animasjonsfilmene om knøttene, men avgjort i tragisk kontrast hva grunnstemning angår.

I de siste ti årene har Iran laget respektable og dobbeltbunnede filmer i neorealistisk ånd om landets surrealistiske situasjon. "Persepolis" er også der.

Ikke underlig at den ble dekorert med juryprisen i Cannes etter å ha både utvidet og utdypet tegnefilmens og tegneseriens virkningsområde.

Det skjer tilsynelatende naivistisk, men utføres med raffinement.