Steinkjer og Inderøy var hjemsted for henholdsvis Jakob Weidemann, "lausungen" som ble verdensberømt billedkunstner med fargene som språk, og Nils Aas, fåmælt og keitet bondesønn med hvileløse og seende hender som skapte liv av alt han tok i. Når Anderz Døving, Stig Nilsson og Asgeir Skroves musikalske gjendiktning av deler av deres liv og skjebner uroppføres nettopp i Steinkjer, kan man snakke om å komme hjem.

Med dette presenterer ikke bare Nord-Trøndelag Teater seg som nybakt regionteater, men det er også teatrets største satsning overhodet. "Kjærligheten er blå" er blitt renskåret og visuelt vakker i teatersjefen Anderz Døvings koreografiske regi, talende lyssatt av Eivind Myhren. Anne Karin Furunes' scenografi er barbert ned til det minimale - en stol, et staffeli, en flaske eller fem - og lydløst glidende japanskinspirerte paneler skaper uanstrengte overganger.

Ser lyset.

Døvings manus begynner med et fryktelig brak og et lysglimt - sprengningsulykken der Weidemann (Erik Wenberg Jacobsen) mister sitt ene øye - og derfra kaster handlingen seg både fremover og bakover i tid. Alkoholen er en gjennomgangsmelodi, Weidemann tror han ikke klarer seg uten, inntil hans kone Anne (Tone Søyset Døving) setter foten så hardt ned at han i alle betydninger ser lyset, og rusfri skaper de blåsprakende glassmaleriene i Steinkjer kirke.

To personer som tror på ham hele veien, er Rolf Stenersen (Morten Rudå) og Sonja Haraldsen, senere Norges dronning (Trine Wenberg Svensen), og i flere scener skildres deres vennskap med innsikt og varme. Sonja Henie har også en gjesteopptreden, på rulleskøyter.

Scenene mellom Weidemann og Nils Aas (Øyvind Brandtzæg) i urtrøndersk taust talende kommunikasjon, er særdeles velspilt. Både Wenberg Jacobsen og Brandtzæg har god fysisk dekning for fremstilling av sine legendariske modeller, godt hjulpet av Veslemøy Fosses masker og hår og Merete Olsens kostymer. Scenen der den bakfulle Weidemann leter etter kvinnen han har tapt sitt hjerte til - han husker bare ikke hva hun heter eller hvor hun arbeider - er festlig. Han finner henne til slutt som journalist i Aftenposten, med hjelp fra tre av Akersgatas legendariske redaktører.

Fragmentarisk.

Rekken av korte scener, der de syv skue-
spillerne dukker opp i mer enn tyve roller, gjør handlingen i overkant fragmentarisk - med et par unntak får vi knapt skrapt mer enn i overflaten av karakterene - og den like lange rekken av musikkinnslag resulte-
rer i en viss mangel på dynamikk; rett som det er faller driven i handlingen i enda en vise med fire vers. Asgeir Skroves musikalske tidsbilder og farge-
rike arrangementer rommer også sterke følelser, kaos og mye kommenterende humor - suddelidei-jazznummeret i det urbane Oslo, kommunestyremøtet i Steinkjer, intelligentsiaens
versus allmuens reaksjon på Weidemanns skogbunnbilder byr på godt teatermusikalsk håndverk. Et prektig korparti avslutter 1. akt.

Flotte stemmer.

I solonumre, som den blindede Weidemanns "Lys, kom til mitt hjerte", Annes "Elskede, ser du" og hans første kone Mette Maries "Så vakker du var" (Kathrine Strugstad), gir musikken de syngende skuespillerne anledning til å dukke dypere i rollenes psyker. Det gjelder også to tafatte fedre - Morten Rudå som Osvald
Weidemann, og Ola Fjellvikås som Ivar Aas. Alle som en har storartet uttrykksfulle musikkteaterstemmer, og de får den aller beste støtte av femmannsorkesteret under komponistens ledelse.