En stor begavelse, men temmelig paranoid.

Peter Watkins (f. 1935) fikk mange tvetydige skussmål her i Norge etter arbeidet med dokudramaet "Edvard Munch" på begynnelsen av 1970-tallet. Filmen ble vist på NRK i 1974, og siden flere ganger på Cinemateket i Oslo, men får ordinær kinopremière først nå.

Ærgjerrig.

Det er mye å utsette på "Edvard Munch". Men fremfor alt gir den fremdeles en følelse av å komme i kontakt med en ærgjerrig, uregjerlig regissør som legger hele sin personlighet i verket. Ja, de kunstneriske ambisjonene i "Edvard Munch" får norske samtidsfilmer til å ligne småborgerlige bidrag til underholdningsindustrien. Watkins tvinger seg inn på Edvard Munch, og gir seg ikke før filmens uttrykk begynner å minne om Munchs eget. Regissøren repeterer både fargetoner og blikkene i Munchs malerier, samt kunstnerens klassiske motiver: Kvinnen som kysser mannens nakke, den syke familien, ensomme mennesker på stranden. Slike nøkkelscener løper som en rød tråd gjennom den ellers fragmenterte og flimrende handlingen.

Watkins snylter utvilsomt på Munch, men evner samtidig å opprette et kunstnerisk fellesskap med den unge maleren og hans krets, Kristianiabohemen. "Edvard Munch" er slik sett et estetisk svar på bohemens utfordringer. I tråd med sitt sterke politiske engasjement, søker Watkins dessuten å aktualisere bohemens kritikk av samfunnshierarkiet, kjønnsroller og borgerskapets dobbeltmoral.

Mest om 1970-tallet.

I slike partier blir "Edvard Munch" en film om 1970-tallet, der skuespillerne i egne "intervjuer" projiserer sine tidsriktige og forutsigbare meninger over på miljøet rundt Munch. I et forsøk på å demokratisere filmen som medium, gjorde Watkins innspillingen til et gruppearbeid med amatørskuespillere som lignet mest mulig på de aktuelle historiske personene.

I dag fremstår dette som et særdeles mislykket grep som resulterer i mye stivt, blekt og anstrengt skuespill. Geir Westby har et perfekt utseende for rollen som den unge maleren, men burde antagelig vært uten en eneste replikk. Westby er best når han stirrer taust på omgivelsene - eller den dyktige og lekende fotografen Odd Geir Sæther. Unntaket er Kåre Stormark som spiller Hans Jæger med en fin, satirisk undertone. Fuskingen i faget vil imidlertid være et mindre problem for utenlandske tilskuere, som får dialogene formidlet i tekst, ikke tale. Woody Allen skal i sin tid ha blitt så begeistret for "Edvard Munch" at han ønsket å bruke Sæther som fotograf på en av sine egne filmer, et samarbeid som for øvrig ikke ble realisert.

Tett på.

Regissørens politiske bevissthet kommer best til sin rett når han er forpliktet på selve det dokumentariske materialet, som klasseskillet i Kristiania anno 1880-årene, barnearbeidere på fyrstikkfabrikker og Munch-familiens erfaringer med sykdom og død. Noen av de sterkeste scenene viser ganske enkelt den unge kunstneren i arbeid. Slike scener har gjerne et kaotisk, stemningsmettet lydspor. Lyder fra selve håndverket (skraping på lerreter, skjæring i tre) blander seg med mumling, gråt og stemmene fra familiemedlemmer og elskerinner, som i en strøm av såre minner og plagsomme sanseinntrykk. Det øverste lydlaget består av Watkins' egne inderlige kommentarer til verkene som vokser frem.

"Edvard Munch" er vekselvis strålende og stusslig. Å sette karakter på denne filmen er derfor vanskelig. Egentlig skal det ikke være en positiv, men avmålt 4-er - det skal være 6 og 2 på samme tid.