Da jeg intervjuet Ole Paus for 20 år siden, uttrykte han stor forakt for korrumperte artister som lot seg sponse, som sang med Levi's-bannere vaiende på scenen. Siden jeg på veien til intervjuet hadde sett Paus anbefale meg lån fra en plakat i et bankvindu, konfronterte jeg ham med dette.

- Det er ikke sponsing. Det er prostitusjon, parerte han.

Ole Paus var i mange år konsekvent inkonsekvent. Han har skiftet fra "Satan lever" til "Nærmere deg min Gud" uten blygsel.

Frifant.

Ved siden av å være en tidvis forbløffende dyktig visepoet, er Paus en notorisk frifant. Han har sparket oppover, nedover, bortover, hitover og innover. Denne evnen til å være på kollisjonskurs med både vedtatte sannheter og seg selv, ligner mistenkelig på integritet. Fordi han synes fri for stengsler, velger han rått med hjertet når han setter sammen et album med sine norske favorittsanger.

I Paus' verden er det ingenting som hindrer DumDum Boys i å avløse Alf Cranner. Jokke & Valentinerne tar over for Kurt Foss og Reidar Bøe, og et ampert deLillos tramper inn på scenen etter Benny Borg, som overtok plassen etter Otto Nielsen.

Grunnen til at det går bra, er at Paus, produsent Håkon Iversen og musikerne lager musikalsk lim. Albumet har en gjennomført nestenakustisk og intim atmosfære som kler Paus' vaklevorne, og på sitt vis vakre stemme, og forsterker sangenes fellesnevner. De har jo alle rørt mange mennesker.

Fødes på ny.

Flere av dem fødes på ny. Sanger vi for tiår siden sluttet å ta inn over oss, får plutselig gåsehuden til å prikke. "La oss leve for hverandre" er ikke lenger en utslitt Gluntan-schläger, men en viktig vise om å bry seg.

Inger Lise Rypdal sang på 1970-tallet Benny Borgs "En spennende dag for Josefine" så klumpen i halsen truet med å kvele oss, og jammen gjør ikke Ole Paus det igjen. For en nydelig melodi! Visst er det sentimentalt, men grunnen til at vi grøsser, er at sangen forteller sannheten om hvordan hakkekyllingene har det.

Erik Bye sang Skjæråsens "Vandringsvise" med fynd og klem. Den får en ny dimensjon i Paus' skjøre fremførelse. Rudolf Nilsens såre tekst "Jeg hadde tenkt" (opprinnelig med Kari Svendsen og Jon Arne Corell), Gerd & Otto-romansen "En grønnmalt benk i haven" og Cranners kloke "Sjømannsvise", er andre flotte stunder.

Halter.

Det er snodig å høre Paus synge revolusjonære "Ellinors Vise", men låten er så fin at det går det også. Enda bedre går det når han tar for seg deLillos og Jokke. De eneste gangene det halter er i den bumpete versjonen av Stein Ove Bergs "Manda' morra blues" (tenk hvor mye bedre Bergs "Kommer nå" hadde kledd Paus' havarerte stemme), og en veik utgave av DumDum Boys' "Splitter pine".

Men det deilige er at Paus har helt rett: Kulturkollisjonene på "Den store norske sangboka" ikke bare fungerer, det er som om disse sangenes innerste vesen blir tydeligere for oss.