Brutal ærlighet varer lengst: Les plateanmeldelsen 5

- Vær klar over at det nå er opptak her. Så alt vi sier kan brukes imot oss. Petter Pogo fra Jokke & Valentinerne, Valentourettes, St. Thomas og en haug andre band, ser på den lille kassettspilleren og ler, mens vokalist Ronny Pøbel kaller på bartender Tarjei Foshaug etter en øl. Rundt bordet på Elm Street sitter også Pelle Ramone fra Trashcan Darlings, og sammen slipper de kommende mandag albumet "Føkk døkk". Et album som er unnagjort på effektive nitten minutter og 38 sekunder.

Korte låter

- Det er sånn punk skal være. Det er ikke punk hvis du lager ei låt på mer enn to minutter, veit du.

Ronny Pøbel, som han kaller både seg selv og bandet, debuterer nå i en alder av 36, samtidig som han jobber som blikkenslager på Romerrike. I mange år var han roadie med Backstreet Boys, før han til slutt fant ut at han brant inne med for mye som måtte ut.

- Jeg skrev låter i to år, og så ga jeg dem til Petter Barli i Backstreets, på en Valentourettes- konsert. Og ba ham ringe meg hvis han syntes det var kult. Så gikk det ei uke, så ringte han meg og sa han ble med. Vi spilte inn tolv låter og en demo, men så hadde han ikke tid til mer, så da måtte jeg ut og se etter andre folk, sier han.

- Det tok så lang tid som det gjorde fordi jeg ville ha med de riktige menneskene. Det var ikke noe vits uten ordentlige folk som kan spille.

En av disse ordentlige var altså Petter Pogo.

Må spille ordentlig

- Jeg prøvde forskjellige bassister, men de hadde ikke sjans, forteller Pøbel. - Det måtte være en ordentlig bassist som kunne spille, altså. Jeg blir fly forbanna hvis dem ikke spiller ordentlig. Man må ha profesjonelle folk, ellers er det ikke noe vits å drive med det her.

Pogo begynte først i Ronny Pøbel som et prosjekt på siden av bandet sitt, før han etter hvert lot seg rive med.

- Jeg var teknisk konsulent i begynnelsen, kan du si. Viste dem "play" og "record", he-he. Til slutt skulle jeg prøvespille bass for dem, så da kom jeg til øvingslokalet, og plugget på, sier Pogo:

- Nakkehårene sto rett ut. Kanonbra gitarist, en enormt bra trommis, og en eksplosjon av en vokalist. Jeg bare sto der og gliste som faen. Det var som å komme hjem.

Noe av eksplosjonen skyldes Pøbels tekster, kombinert med nesten uante mengder energi.

- Tekstene er selvutleverende. Ikke noe er pakket inn, alt er rett fra hjertet. Når jeg blir snill pøbel, da slutter jeg.

Han ler.

- Da gidder jeg ikke skrive mer tekster. Men jeg er blitt snillere med årene, all aggresjonen får jeg nå ut når jeg synger.

- Jeg har jo energi som pokker, samtidig som jeg har skrevet tekster fra barndommen min på Gjøvik, derfor blir jeg fly forbannet når jeg bestemmer meg for å dra ut de låtene. Og det er akkurat det samme om det er øving eller konsert. Svetten spruter, jeg hopper og sparker og er helt idiot. Det er bare sånn jeg er, he-he.

Spilt inn på 15 timer

Og om platen er kort, tok den ikke for lang tid å spille inn heller.

- Vi brukte femten timer alt i alt, sier Pogo.

- Ikke i strekk, riktignok, retter Pøbel, og tilføyer:

- Men alt er tatt på andre tykningen, og vokalen er blåst rett inn. Ferdig der og da. Det er ikke pyntet på noen ting.

Spørsmålet er likevel: Fins det fortsatt punk?

- Punkrocken har blitt dratt ned i dritten og spyttet på, men denne platen viser hvor skapet egentlig skal stå, sier Pogo.

- Det er viktig at det er ærlighet, sier Pøbel. - At det er bra musikk. Vi står ikke på en scene og er dårlige vi altså. Det er tight som et helvete.

- Det er dritt og møkk og svettelukt, og ikke noe deodoranttull.

- Men det lukter jo ikke vondt. Vi dusjer og ordner oss.

Brutal ærlighet varer lengst: Les plateanmeldelsen 5