Se også:

Bildeserie fra konserten

Fikk du ikke billetter til neste Springsteen-konsert på Valle Hovin? Nå blir det ekstrakonsert!

Clarence Clemmons har akkurat tutet ut en av de brede saksofonsoloene vi lærte å elske for 35 år siden. Springsteen river gitaren over mikrofonstengene.
Så slenger han seksstrengeren bak seg og hytter på de gamle vennene fra E Street. De klemmer inn et ekstra gir - det sjette eller syvende - og blåser amorøse "She's The One" inn i en voldsom følelsesstorm. Little Steven henger rundt halsen og skråler med.

Rock 'n' roll!

Som en ekte soul-pastor pisker Springsteen opp stemningen mot neste låt. "Living In The Future" handler om det bevisstløse USA, om hvordan store deler av befolkningen sover gjennom de store politiske forandringene i landet. "Vi må gjøre noe med det!" brøler den svartkledde pluggen.

"Vi må synge om det!" Han flirer unnskyldende. "Vi er musikere... så får vi se hva som skjer etter hvert."

Igjen bruser E Street Band opp både seg og det entusiastiske publikumet. Clemmons tuter og Springssteen uler. Rock 'n' roll igjen!

Konserten tar rennafart umiddelbart med "Radio Nowhere". "I just wanna hear your rhythm", brøler Springsteen, og får svar som fortjent fra salen. "We learned more from a 3-minute record, baby, than we ever learned in school", synger han i rockemanifestet "No Surrender". Han synger om å ikke overgi seg, men det er det vi gjør nå. Allerede i andre låt.

"Lonesome Day" er hardtrockende melankoli som får alle hender i været. Springsteen er ikke avhengig av en hitparade. Han holder en konsert med nye låter og mange gamle albumspor, og tar Spektrum med storm. Akustiske og nydelige "Magic" roer det hele ned litt og Springsteen sniker inn litt alvor om "løgner som blir sannhet" i hjemlandet hans.

Den en gang så stillfarne "Reason To Believe" fremføres i godstogversjon. Springsteen setter salen i brann med et gnistrende munnspill. Armene flagrer, peker, dirigerer og slår mens han synger sangen om at det alltid finnes håp. Bandet pumper tung bluesboogie mens han synger siste vers gjennom en sprukken mikrofon, som Jack White garantert misunner ham.

Sceneeffektene er redusert til et lite vannkar som han dypper hendene i og kaster vannperler på kompisene. Springsteen trenger ikke oppblåste griser eller bomber og granater. Han spiller og synger med hvert fiber i kroppen. Under "Promised Land" bølger minst 10 000 hender taktfast, en heftig rockende "Cadillac Ranch" får publikum til å hoppe, vugge og kaste på kroppen, så det går en skjelving gjennom Spektrums betongkonstruksjon.

Han bryter brutalt effektivt over i Irak-krigens uhygge med "Devil's Arcade". Stemningen daler ned til normalt konsertnivå under "The Rising", "Last To Die" og "Long Walk Home" før alt er tilbake i rockehimmelen med "Badlands".

Sjefen og folket danser julen inn med "Santa Claus is Back in Town" før absolutt hele salen er på beina under "Dancing in the Dark". Han tar endelig farvel med hyllesten til innvandrere, "American Land", samme låt som han avsluttet med for et år siden, da han var her med sitt omreisende folksirkus.

5 eller 6? Bruce Springsteen kan enda bedre. Men det er det knapt noen andre som kan.

---

Se AftenpostenTV:

Nordmenn er Springsteen-gale: Overnattet i billettkø ETTER gårsdagens konsert.

---

Brusende rock 'n' roll: Enda en konsertanmeldelse

Sjefen kommer tilbake
Springsteen-billett: 3500 kroner