Ingen kompromisser
- Det gikk over all forventning. Og hvis det skulle komme enda flere i år, hadde det vært hyggelig, det òg, men... - ... vi kan ikke spekulere i det, sier Maja Ratkje, medarrangør, komponist og musiker i blant annet vokalduoen Fe-Mail. - Vi kommer aldri til å booke artister med tanke på publikumstall. Vi har bare kjørt på med det vi synes er bra musikk og alltid latt det komme først, og da er det jo bare ekstra hyggelig om folk kommer. Og det blir plass til alle. Tjåka fullt, kanskje, men plass til alle blir det. Det lille som var av overskudd i fjor forsvant forøvrig i et hav av støy. - Vi fikk et pent lite overskudd i fjor, men så røk jo den der forsterkeren, ler Kjetil Møster. - Incapacitants fra Japan sprengte hele driten. Det var en ærverdig, fin forsterker av gammel modell, som vi tok med til Jæren etterpå for å få reparert hos en skikkelig mester i faget. Og fikk beskjed tilbake om at han ikke engang ville ta i den. Han var nesten fornærmet over at noen kunne ha behandlet forsterkeren på en sånn måte. Møster gliser. Han er saksofonist og kjent fra grupperinger som blant annet The Core og Zanussi Five, og er tredjemann i en festivalledelse som består av fire personer. Sistemann, Lasse Marhaug, er kjent fra blant annet Jazzkammer, men også i høyeste grad som elektronisk støy-komponist seilende under eget navn. Med tiden har festivalledelsen overlatt scenen til andre.
Tatt steget til siden
- De første årene var det liksom en grei måte å fylle ut programmet på, ler Ratkje. - Jo, men det var jo også intensjonen da vi startet, at vi skulle spille mot og for hverandre. Men etter hvert vokser ting seg til, ikke sant, og nå driver vi bare med organiseringen av festivalen, forteller Nilssen-Love. - Hvordan har festivalen utviklet seg disse syv årene? - Vel, du vet, de første årene var det en del folk som gikk igjen på artistsiden, sier Love-Nilssen. - Men de tre siste årene har vi hatt som mål å presentere flest mulig nye artister. Nye, og ukjente. På programmet i år er det derfor mye norsk - jeg tror nesten så mye som 60-70 prosent. Og det er mye fordi det er veldig masse interessant som foregår her. Ikke minst blant de yngre som kommer bak, forteller han, og legger til. - Pluss det faktum at alle vi fire kjenner til veldig ulike ting og ulike artister, noe som igjen gjør at programmet blir veldig dynamisk. - Fins det en spesiell måte å lytte til improvisert musikk på? - Det ligger vel litt i festivalens navn, sier Møster. - Du må være ganske åpent innstilt. Det er jo musikk som er basert på lyd, men ikke i tradisjonell forstand, som i harmonier og melodi. Så hvis man aldri har hørt begrepet, og bare er innstilt på å avskrive det som bråk, er det veldig lett å gjøre det. Men det er vel kanskje ikke en holdning jeg vil anbefale. - Hjelper det å ha en viss musikalsk ballast? - Både ja og nei, vil jeg si. Det kommer an på deg selv, sier Nilssen-Love og ler. - Jeg vet da søren, egentlig. - Det kan jo være en hemsko også, hvis man prøver å plassere alt innenfor retninger og stiler man har hørt før, sier Ratkje. - Men det virker som om de som kommer til oss har et åpent syn og åpne ører. - Jeg tror nok publikumet som kommer hit har det, mener Nilssen-Love. - Mange av dem er jo etter hvert gjengangere. De vet ikke nødvendigvis hva musikerne holder på med, men de går for å bli konfrontert. Og for å la seg overraske. - Hva har dere selv lært i løpet av syv år? - At alt ordner seg til slutt, uansett hvor ille det ser ut en uke før, humrer Marhaug. - Og at japanere har en tendens til å ødelegge strømforsterkere veldig lett. Les mer: Program for all Ears
kommentarer - si din mening