Utstillingen "Norsk samtidskunst" på Astrup Fearnley-museet fremstår som svært vellykket, på tross av at det nasjonale fokuset oppleves som håpløst utdatert i en virkelighet som i stadig sterkere grad er preget av globalisering.

Dette er først og fremst fordi utstillingen fanger opp en spennende, ny strømning innen den norske kunstscenen som akkurat nå er i ferd med å utkrystallisere seg, og som ikke tidligere er blitt viet en samlet presentasjon.

Mindre forpliktet.

Slik det fremstår på utstillingen, skiller denne generasjonen - født fra midten av 70-tallet til midten av 80-tallet - seg fra den såkalte postmoderne generasjonen som i Norge hadde sitt gjennombrudd på 90-tallet, blant annet ved at den om mulig fremstår som enda mindre forpliktet ovenfor tradisjonelle kunstneriske uttrykksformer.

Arbeidene på utstillingen belyser snarere en virkelighet som er gjennomsyret av digital teknologi, informasjon og bilder, og dessuten kontinuerlig tilkoblet kommunikasjonsnettverk med forgreninger til så godt som alle sosiale og kulturelle sfærer.

Oppsummerer.

Ole Martin Lund Bøs arbeid "(deceptive outward appearance)" oppsummerer disse tendensene, og fremstår som det kanskje beste verket på utstillingen. Her har han skrevet verktittelen på en gigantisk "eksplosjon" av planker som er plassert tett i tett, men skrått og i usymmetriske vinkler i forhold til hverandre. Teksten er bare leselig fra ett bestemt punkt, mens den fra alle andre ser ut som malingflekker tilfeldig spredt utover plankene.

Ekspanderer.

Det oppsiktsvekkende her er ikke bare hvordan skriften er oppløst i et tredimensjonalt rom, men også - stikk i strid med alle naturlover - hvordan den tilsynelatende er skrevet på et objekt som er i ferd med å ekspandere i stor fart.

Det spenstige konseptet bak verket gjenspeiler på en subtil måte en forestillingshorisont utviklet i kontakt med digitale medier, snarere enn den "virkelige" virkeligheten, til tross for de trauste materialene.

Ukontrollert.

Lars K.jpgehol og Espen Henningsen har også laget et verk som ukontrollert later til å forgrene seg ut over konvensjoner og kunstneriske formater, her fra endeveggen i det største rommet i museet. Verket minner om et stillas, men også om en modell av et militært overvåkingssenter med radar og kontrollrom, i full størrelse. Gjennom et intrikat system av stiger, trapper og ramper kan betrakteren her bevege seg inn i deler av museet som ellers er utilgjengelige på en måte som minner om hvordan hackere og datavirus infiltrerer avstengte områder.

Gjesteutstillinger.

Deler av kunstscenen vi møter på utstillingen har inntil nå primært utfoldet seg i tilknytning til en rekke mindre kunstnerdrevne og ikke-kommersielle gallerier i flere av landets største byer. Utstillingen gjenspeiler dette ved at et sentralt rom i museet er satt av til "gjesteutstillinger" kuratert av kunstnere forbundet med disse galleriene.

Første galleri ut, det Oslo-baserte galleri Bastard, viser en gruppe arbeider som også tilhører høydepunktene på utstillingen. I midten av dette rommet møter vi et boblende og surklende gjørmebasseng, av Jan Bünnig og Simon Rühle, som gradvis tilgriser så vel museets gulv og hvite vegger som nysgjerrige publikummere som beveger seg for nær verket.

Belyse virkelighet.

I likhet med utstillingen forøvrig fremstår denne miniutstillingen ikke primært som et forsøk på å sjokkere eller bryte med den finkulturelle museumskonteksten. Den fremstår snarere som et forsøk på å belyse eller etterligne en virkelighet som i stadig sterkere grad nærer seg på en ustanselig produksjon av nye og grenseoverskridende visjoner. Gjennom dette anskueliggjør utstillingen nye tendenser, og det høye ambisjonsnivået, som preger dagens unge norske kunstscene på en tydeligere måte enn vi har sett før.