We er veteraner i rockefaget. I 2004 fikk de sitt store gjennombrudd i hjemlandet med albumet "Smugglers", som både mottok strålende omtaler, Alarmpris og Spellemannpris. Personlig må jeg si at jeg ikke helt fulgte hyllesten den gang. Jeg følte at albumet fadet ut etter en pen, liten rekke av tøffe tungrocklåter, og forsvant inn i seg selv.

Denne gang, derimot, har bandet utvidet det musikalske spekteret, og lykkes etter min mening langt bedre.

Utvidet.

For anledningen går det nemlig ikke an kun å si "tungrock" og We i én og samme setning. På "Tension & Release" - sannsynligvis et ordspill på det daglige, indre livet i bandet - kommer låter som spenner fra nesten pur pop i "That's Why (You're So Fine)" til ren psykedeliarock i "Appreciation" og rett frem rock'n'roll i blant annet "Hurdy Gurdy" og "Thorns". Ja, enkelte ganger nærmer de seg nesten den etter hvert uttømte grønsj-genren (for ek.jpgel i "Popul Vuh"), og dette viser i alle fall et band som nekter å stå stille.

Foreldet.

Jeg velger å tro at bakgrunnen for det utvidede uttrykket først og fremst ligger hos vokalist og frontmann Thomas Feldberg.

We viser seg å være som god vin, som i de fleste tilfeller foredles til det bedre med årene. På samme måte må man kunne si at We blir bedre og bedre desto lenger ned i rockeplatebunkene fra 60-, 70-, 80- og nå også 90-tallet som musikknerden Feldberg makter å grave seg ned. Ikke bare formidler han alt det obskure han finner jevnlig på nasjonal radio, han klarer også å omforme den musikalske letingen til leking når det handler om We.

Dødsfall.

En annen "tension" som opplagt må ha ridd bandet det siste året, er dødsfallet til komiker Trond Kirkvaag, som har to av sine sønner sentralt plassert her. Men sånn direkte er det ikke mulig å lese eller høre desperasjonen over å miste sin far, hverken tekstmessig eller musikalsk, selv om det sikkert har vært en sentral del av livet i perioden under innspillingen. Kun i takkelisten på omslaget blir faren tydelig nevnt.

Ellers er det et We langt nærmere jorden som presenterer seg denne gangen, og igjen: Det kler dem. "Post Millenium Tension Blues" heter én låt, som kanskje kan brukes som en sentral referanse for hvor vi er.

Mesterverket?

Det som ifølge bandet i sin tid startet som "cosmic biker rock" med høyst svevende referanser og utagerende sceneshow, er nå definitivt jordet til virkeligheten, selv om psykedeliaen alltid lurer bak neste hjørne. Ikke alle låtene løfter seg like kraftfullt denne gangen heller, og interessen fader igjen litt ut mot slutten, nå fordi .jpgoet roes ned til fordel for det mer melodiøse. Det kler dem ikke like godt som de røffe riffene, dessverre. Men et godt stykke ut i karrie`ren er det likevel ingen tegn på tretthet eller stagnasjon for We. Snarere tvert imot. Kanskje neste gang er tiden for det store mesterverket?

Konsert på Rockefeller 1. mars

I salg mandag 21. januar.

  Flere anmeldelser:
Bøllehippiene kommer
Klassisk rock
Leverer varene