"Døden i Teben" er blitt en mektig teateropplevelse. Oidipus' grimme skjebne og Antigones urokkelige kamp for individets rettigheter griper fortsatt.

Det handler om gudenes skjebnespill og menneskets kamp for å avverge det uunngåelige, når Jon Fosse klipper bort og syr sammen de tre Sofokles-tragediene "Kong Oidipus", "Oidipus i Kolonos" og "Antigone" til én forestilling.

Totalteater.

I ungarske János Szász' regi, Csaba Horváths koreografi og med islandske Jóhann Jóhannssons nykomponerte musikk er "Døden i Teben" blitt dristig totalteater. Det vil si at musikk, ord, stemmer, kor og bilder forteller historien. Forestillingen er renskåren, fattig på effekter og krevende. Krevende for skuespillerne som meisler ut scene på scene av disse høytidspregede dramaene. For Sofokles-tragediene er skjebnetunge og handlingsmessig stillestående. Men her har Sofokles' mesterverker fått et moderne uttrykk, en monumental scenografi og et flott lydbilde.

Gresk thriller.

På hovedscenen har Kari Gravklev bygget opp et stort og nakent univers. På gulvet står et tyvetall grå kasser. Bakteppet viser et øde og kaldt bybilde, der en blodelv renner langs tomme boligblokker og utover scenegulvet. "En gresk thriller" er merkelappen teatret setter på nytolkningen av de gamle tragediene. Det er ingen overdrivelse. Oidipus-myten er en av de aller mest opprivende og tragiske historiene i verdenslitteraturen. Vi bombarderes gjennom mediene av brutale voldshandlinger og familietragedier. Men hvordan ville vi reagere på historien om mannen som uten å vite det dreper sin far, gifter seg med sin mor, er bror til sine barn og fullfører verket med å blinde seg selv?

Det er grusomheter som dette Sofokles skildrer med den ulykksalige Oidipus. Mannen som gjør alt for å leve et anstendig liv, men som er maktesløs overfor de høyere makter.

Skjebnen.

Jon Fosse har laget en komprimert utgave som riktignok reduserer de tre stykkene, men som likevel har en helstøpt dramatisk nerve. På Det Norske Teatret blir Sverre Bentzens solid utførte Oidipus en mann som tilsynelatende handler av fri vilje. Han føler ansvar for sine medmennesker og ønsker å straffe kong Laios' morder. Likevel drives han mot den skjebnen som gudene hele tiden har tiltenkt ham. Jóhann Jóhannssons musikk er utsøkt. Den gir oppsetningen en slags urkraft, og den griper fatt i Sofokles' mytiske og skjebnetunge dimensjoner. Regien er gjennomtenkt og rytmisk med suggererende scenebilder. Det store ensemblet følger regissøren og koreografens intensjoner. Stine Mari Fyrileiv fyller rollen som Antigone med sikker tro på egne meninger. Mens Jan Grønli spiller Kreon med styrke. Sluttscenen mellom ham og sønnen Haimon, glimrende spilt av Frank
Kjosås, gjør inntrykk.

Tolv skuespillere fremstår som et koreografisk samkjørt lag. De utgjør tragediens kor, og bygger broer mellom fortid og nåtid.

Les også:
Teatervåren
Nationaltheatret i vinter