- Alle må være stille, nå går vi i opptak.

Fra to høyttalere dundrer Ingrid Olavas første single "Only Just Begun", bare litt raskere enn den høres ut hjemme i stua. Men dette er Maridalen, det er beinkaldt - og videoinnspilling.

De begynte syv om morgenen, nå nærmer den seg to. De regner ikke med å være ferdige før i nitiden om kvelden.

Alle er kledd i tykke jakker og solide sko, bortsett fra én: Ingrid Olava står i en tynn skinnjakke, høylivede olabukser og støvletter som nok passer bedre på en klubb enn mellom frosne furutrær. Til uken kan du se hvordan videoen, regissert av Magnus Martens, ble. I slutten av mars foreligger albumet "Juliet's Wishes", et av årets album det knytter seg mest spenning til, fra en av fjorårets mest omtalte artister.

Hvordan kan det føles? Og hvordan havnet Ingrid Olava her?

Naboens piano

- Jeg vokste opp på Lillehammer. Foreldrene mine spilte ikke plater hjemme hos oss. Da jeg fant et piano i naboens kjeller, begynte jeg å klunke på det. Etter noen timer kunne jeg spille "Do-Re-Mi" fra "Sound of Music".

Etter hvert foreslo naboene at foreldrene skulle kjøpe eget piano, de ble nok lei av at jeg hang nede i kjelleren. De første artistene jeg husker jeg kicket på, var Trond-Viggo Torgersen og Billy Joel. Senere ble det spilling med det lokale Ten Sing. Og da jeg var 15, var jeg fast inventar på rockekafeen Felix på Lillehammer. Her fikk jeg høre masse alternativ rock og punk, fikk mange impulser.

Selv om "Only Just Begun" og låtene på MySpace-siden høres ut som de er spilt inn av en selvsikker ringrev, omtaler hun seg selv som "bekymret", og forteller at det tok lang tid før hun torde å spille for folk. Det tok enda lengre tid å tore å synge selv.

- Var 20 da jeg tok mot til meg og sang.

Første konsert var på Utøya, på en ungdomsleir, men det første lille gjennombruddet var på John Dee 18. november 2004, da hun varmet opp for Vidar Vang.

Sjenanse og bekymring

- Jeg er ganske sjenert, har aldri bedt om å bli booket, alltid invitert. Vidar spurte meg om jeg kunne spille noen låter, men jeg hadde ikke så mange. "Hvor mange vil du jeg skal spille?" "Fem-seks stykker," var svaret. Det var omtrent det jeg hadde, så jeg dro hjem og skrev ferdig den sjette like før konserten.

Måten Ingrid fikk platekontrakt på minnet mest om en audition. Etter at plateselskapet hadde hørt en konsert, inviterte de henne i et studio med en gigantisk flygel. Så fikk hun bare beskjed om å spille.

- Først spilte jeg flere av mine egne. Så spurte jeg om de ville høre mer. De ville de, så jeg fortsatte med både egne og andres. Jeg liker egentlig godt å spille coverlåter, det er lettere når de ikke er fullt så private.

Albumet "Juliet's Wishes" har en god del personlige stunder.

- Det blir lite "Ob-La-Di" på den, kan du si, smiler hun. Og legger til: - Men noe "La-la-la".

Lek og magi

Selv om Ingrid Olava og musikerne har lekt og jobbet frem albumet, har det hendt at hun har satt ned foten etter opptak.

- Det har liksom vært noe som manglet, noe som ikke var der da jeg skrev låten.

Sistelåten "Slippery" er ett ek.jpgel:

- Det er en veldig personlig låt, veldig vanskelig. Jeg ville at den skulle bli helt riktig. Det så ut til at den måtte bli liggende, men da vi så å si skulle pakke utstyret i bilen, hører jeg Morten (Qvenild) spille et pianotema. Vi fortet oss å få det på tape. Den satt på første forsøk.

Ingrid Olava setter fra seg koppen:

- Du kan si at det har vært mange magiske øyeblikk. Jeg er heldig som har fått jobbe med så sterke musikalske krefter. Noen av de beste utøverne fra norsk rock og norsk jazz. Jeg tror nok jeg ønsket å bli utsatt for påvirkning, for å få sjekket hva låtene mine var lagd av.

Samtidig er det en tøff prosess å lage en plate, og "det er blitt en del grining" som hun sier.

- Det er egentlig ganske fælt å være i studio. Men jeg er visst ikke alene om å synes sånt: Da jeg traff en av mine favorittartister, Gillian Welch, på Down on the Farm-festivalen i Halden i fjor, kom vi i snakk. Da jeg nevnte at det føltes som et stort, tyngende ansvar å være i studio, svarte Welch at hun alltid var "miserable" (nedfor) i studio. Slikt hjelper jo litt.

Göteborg og Hollywood

Frode Jacobsen, bassist i Madrugada, har produsert platen.

- Jeg traff ham gjennom venner, han er en ekte musikkelsker og har god smak. Vi har snakket mye musikk, jeg liker de musikalske referansene, bandene han har anbefalt. Som produsent har Frode hjulpet meg å kultivere ideene mine.

Først dro de til Göteborg, der de lekte frem arrangementer.

- Det er mye livefølelse på platen, vi prøvde alt mulig. En fin ting er at arrangementene ikke tar bort grunnideen jeg hadde da jeg skrev låtene.

Platen ble sluttført i USA, nærmere bestemt Los Angeles.

- Vi bodde i Hollywood. Det var ganske deilig å være europeere i LA, vi følte oss nesten nullstilt. Samtidig merket vi kulturforskjellene.

Produsenten David Bianco (Teenage Fanclub, Primal Scream, Madrugada) gjorde den siste miksen. Han syntes tydeligvis det var en rar plate:

- Han sa til oss: "That's weird", vi svarte at det nettopp var meningen. "Hvorfor?" var neste spørsmål. Men han gjorde en veldig god jobb med å rense opp i lydbildet. Noen av låtene virker faktisk kortereetterpå.

Ved siden av etterproduksjon ble det tid til fotojobbing med Autumn DeWilde (The White Stripes, Elliott Smith, Beck, Yeah Yeah Yeahs m.fl.). Men det skikkelige Hollywood-øyeblikket kom på vei til flyplassen og hjemreisen.

- Det var ganske tett trafikk på motorveien. Plutselig banker Frode meg på armen: "Se bak oss". Der er George Clooney, på en Harley, med skinnjakke.

PS! Temaet og historien i Ingrid Olavas debutsingle "Only Just Begun"er basert på "Ballad of Bonnie and Clyde", forteller Ingrid Olava. Hun skal prøve å finne sin indre "Jane Birkin", som hun sier det. Gøy for henne at samme Birkin spilte i byen i går: Les konsertanmeldelsen

Søndag 3. februar kl. 20.00 blir det konsert med Ingrid Olava kl 20.00 på Gimle Filmfestfør visningen av den nye Tim Burton/Johnny Depp-filmen "Sweeney Todd"

Magi uten merkelapp

Sangfugl uten krykker

Smertefullt vakkert