Sjelden blir mageplasket så vondt, så bittert. Forventningene, det skal sies, er høye.

Trioen Strømgren, Bølstad, Johannessen har fått det ærefulle oppdraget å bidra med nye verker til åpningen. At norsk dans har ligget i dødvanne noen år, blir til fulle bekreftet. Det eneste lyspunktet er gjestene fra New York.

Har vi ikke dansere? Dansens Hus skal være arena for norsk og internasjonal dansekunst. Slik sett kan det forsvares at huset åpner med gjester. På den annen side ville det vært naturlig å produsere en forestilling med primært norske dansere. Har vi ikke dansere? Har vi ikke penger?

Bach så det griner.

16 dansere fra Cedar Lake Con.jpgorary Ballet går inn i Strømgrens lette, kompulsive og atletiske formspråk. Han håndterer soli, par og ikke minst ensemblet med eleganse. Badminton og spill er snurrig omdreiningspunkt. Alvorlige og lattervekkende scener, i all hverdagslighet, går slag i slag, akkompagnert av Bachs motetter, "Jesu, meine Freude" - barokkmusikk så det griner. Stormen av danserne over gulvet, på linje og i spill med enkeltdansere er slående, men blir overbrukt og mister noe av sin kraft. Innvending til tross, "Sunday, Again" gledet og skulle ha vært åpningsforestillingens punktum finale.

"Dark Night of the Soul" av Bølstad og hennes syv dansere går inn i et dystert landskap. Formspråket er urbant, robotaktig, electric boogie. En vandring i rykk, napp og langsom kino gjennom bibelhistorien. Kristen mystisisme ligger til grunn. De er kledd i askegrått og kutter à la middelalder. Tablåer fra lidelseshistorien skrider frem. Det som kunne blitt interessant, blir her banalt. Også denne forestillingen hviler godt på eldre og litt yngre komponister, blant andre Purcell, Schnittkes "Agnus Dei", "Sanctus" og Michael Nyman. Tekster om Jordens tilblivelse er av David Attenborough. Produksjonen blir langdrygt effektmakeri og gradvis tappet for ethvert tilforlatelig kunstnerisk mål.

Uferdig.

Ingen kan beskylde Johannessen for ikke å være konsekvent. Hun er tro mot sitt formspråk og sine temaer. "37,7" skal utgjøre en del av en forestilling som ferdigstilles til høsten. Hvorfor vises den da nå?

Scenerommet er uten inndekning på sidene. Vi ser gjennom vinduer ut i mørket, billys distraherer. Kanskje forsterkes da innesperringen? Langt inne på scenegulvet ser vi en stue som gir assosiasjoner til en mystisk hytte dypt inne i skogen. På de persiske teppene danser en kvinne, nokså gal, og uttrykksmessig sterkt.

I ville tak, sleng med armer, bein og kast med kroppen, som om hun vrir seg løs fra noe hun aldri greier å kvitte seg med, setter hun tonen. De ni danserne er svært gode og følger koreografens intensjon i soli og duo. Hun bruker aldri ensemblet synkront. Det gir en opplevelse av oppløsning. Tre kvinners dans rundt og med den sentrale kvinnefiguren på et teppe har interessante tilløp. Johannessen er den eneste som konsekvent tar i bruk samtidsmusikk med Gultskra Artikler.

Hver av koreografiene har longører. Det understreker ikke minst den manglende kontroll Dansens Hus har hatt på helheten. Penger til hus er én ting. Kunstnerisk skjønn og kompetanse er noe helt annet.