Dette en er samling CD-er som viser hvilket tak NRK har på oss. Vi begynner med Vidar Sandbecks "Pengegaloppen" fra Søndagsposten i 1958, skrur over på Nitimen på 1960-tallet, før Norsktoppen blir arenaen for norskspråklige sanger på 1970-tallet. Siste CD bringer oss helt frem til Nattradioen på dagens P1, til Vamps "Tir. N'a Noir" og Ola Bremnes "Mi pia, din gutt".

Slit, strev og håp.

Denne CD-samlingen til inntekt for Norges Astma- og Allergiforbund sier mye om oss nordmenn. Store deler av befolkningen har trykket de fleste av disse sangene til sitt bryst, som "Du ska få en dag i mårå", "Lys & varme", "Kjærlighetsvisa" og "Noen ganger er det ålreit". Tekstene handler om de nære ting. Det er sanger med et sosialdemokratisk bakteppe, om slit og strev, om håp om en litt enklere hverdag og om å ha noen å være glad i. Her er ingen drømmer om luksusliv eller heftig sex.

I løpet av disse 50 årene har Norge utviklet seg fra å være en nasjon der det fortsatt var rasjonering etter krigen til et høyteknologisk overflodssamfunn. Sangene speiler en nasjon tuftet på småkårsfolk. De handler om mennesker som har måttet dra på feriekoloni i skoleferien, som våkner grytidlig på Skarnes med hodet fullt av mandag morra blues og har det aller best når de kan synge "hold meg, bli hos meg og vær her". Og de skal ikke klage, for det er alltid noen som har det verre. Bare bli med Finn Kalvik på en tur rundt i byen. Men det er ingen grunn til å drive harselas. Det er gode grunner til at disse sangene ikke slipper taket i oss.

Gjenganger.

Tiden er et tilbakevendende tema gjennom hele samlingen, som i "Vi skal ikkje sova bort sumarnatta", "Hildringstimen", "En natt forbi" og "Klokken er mye nå". Mens Erik Bye nyter roen mens han kan, er deLillos nær ved å forgå i angst for selve livet: "Hvis jeg hadde evig liv, ville døden vært vakrere enn Gud".

"Tiden er det ingen som kan snu", synger både Stein Ove Berg og Trond Granlund i forskjellige sanger. "Tiden har nå trødd forbi med lange tunge steg", melder Kenneth Sivertsen. Men ingen sier det bedre enn Tre Små Kinesere: "Æ ligg å kjenne tiden tar mæ, sekunda spiser bita av mæ".

På tide nå.

Dette er to og en halv time folkekjære sanger, sunget på norsk. Bortsett fra det munnrappe innslaget til Øystein Sunde om det året det var så bratt, går de i rolig .jpgo. Tolkningen av visebegrepet er vidt, fra små stunder med bare nylonstrenger og stemme til oppblåst orkester. En smule overraskende er det at Åse Kleveland har den mest elektriske gitaren. Mest forunderlig er det at en stor visepoet som Ole Paus er avspist med sitt kjappe spark til regissørene Wam og Vennerød.

Disse sangene tilhører vår felles kulturarv. Det er på tide å kjenne litt ekstra på dem.