15 unge koreografer er invitert til visning på Dansens Hus av like mange forestillinger à ca. 25 minutter. Fredagens forestilling var et knippe på ni. Hadde det ikke vært for Rikke Westerlund Lies solo "Det går bra med meg ..." uten musikk og i et frapperende teatralt og plastisk danserisk formspråk, og dansevideoen "Skulderkneogtåietblå" av Trude Lirhus og Marianne Kjærsund, ville festivalens første aften vært nokså forstemmende.

Livsdysten.

Westerlund Lie kommer inn på scenen i stramt beige skjørt, bluse og ditto pumps. Lyset i salen er tent. Hun forklarer at hun bare skal ut og gjøre seg i stand. Hun går ut, dvs. inn på scenegulvet og gjør seg i stand, mentalt og kroppslig. Hun har et fiktivt speil og sitt indre stressede jeg som fokus for sin forberedelse. Når hun er ferdig, går hun ut over scenegulvet igjen, sier ganske enkelt: "Nå begynner vi". Men altså: Det var det. Kroppen og uttrykket, det tragikomiske strevet etter å nå sin egen mentale, strålende høyde for å være klar for selve presentasjonen, livsdysten, er kostelig.

Man kunne tidvis føle seg tilbake til 1970-tallets kirkespill med fremføringen av tekstutdrag fra Tunströms "Juleoratoriet" i "Skisse I og II: Prologer til en altfor stor roman" av Margrete L. Kvalbein. Vare øyeblikk finnes, men det skal mye til for å gjøre vakker, litterær tekst enda mer sublim ved til dels illustrerende bevegelsesuttrykk.

Janne Erakers "Low Lux" er kanskje godt tenkt, men ikke tilfredsstillende gjennomført. Innvendingen går primært på det danseriske vokabularet. Små lamper er festet til kroppen samtidig vises lysstrømmer og kropper projisert på skjerm. Det gjør ikke bevegelsen mer overbevisende.

Anne Kathrine Fallmyrs koreografi "Life of Mr. Guilmore" hadde morsomme og originale anslag. Uopphørlig romendring ved hjelp av pappesker og en god videosnutt i det absurde landskapet/leiligheten, gir løfter om noe.

Tull og tøys.

Hva gjør dagens yngste koreografer? Det kan se ut som mange konsentrerer seg om egen identitet. Ikke lite, men konsekvensen kan være fravær av motstand, mangel på kontekst. Hva med brytekampen, det som fører kunstarten fremover. Oppgjør og utvidelse. Formmessig som eksistensielt. Som det fremstår her blir det mye slag i løse luften. Og bruk av gammelt nytt.

Det mest navlebeskuende ble "Knowing Andreas". Det handlet om Andreas som ganske enkelt fortalte hvor og når han ble født. Det var knapt med bevegelse. Han lot seg derimot intervjue av publikum. Han kunne bekrefte at han ikke kalte sitt arbeid dans. Når kunstneren attpåtil fyller programmets forside, må man undre seg.

Tull og tøys til side. Fredagens hits kan man se igjen i kveld kl. 20.30.

Rikke Westerlund Lie er blant dem man bør satse på. Forlagene utgir ett av 100 manus, sies det. Hvis man her har funnet én koreograf/danser av ni, er det bare å juble.

Vises i kveld fra kl. 17.30.

Fredagens forestilling gjentas i kveld kl. 20.30.