- Egentlig er jeg bare en fyr som syntes det var morsomt å ta bilder av kompisene mine. Men så endte jeg opp med å gjøre dem til de mest kjente skinheadene i verden, ler Gavin Watson.

- Det morsomste er at folk tror at vi fortsatt er helt like. Men det er vi jo ikke, for dette var først og fremst en ungdomsgreie - en del av oppveksten vår.

Da Gavin Watson var tretten år fikk han valget mellom en kikkert og et kamera. Han valgte det siste, og gikk straks i gang med å dokumentere hverdagen slik han og vennegjengen opplevde den som skinheads i Storbritannia på begynnelsen av 80-tallet. Bildene, som etter hvert ble til flere tusen, ble stuet bort i bokser helt til Watson i 1994 ble overtalt til å samle noen av dem til en bokutgivelse.

- Jeg skjønte ikke hvordan disse bildene kunne være av interesse for noen andre enn meg, så det tok litt tid å overtale meg.

Fotoboken Skins ble raskt kjent for sin unike dokumentasjon av oppvekst og undergrunnskultur, og fjorten år senere er den fortsatt en av de viktigste av sitt slag.

- Nå skjønner jeg at bildene fanger noe som er universelt, nemlig ungdomstiden. Folk overalt kjenner seg igjen i dem, selv om de ikke har vært skinheads selv, sier han.

Fattig, men kreativ
I tillegg til å sette døren på gløtt for en relativ lukket ungdomskultur, har Watson fått mye oppmerksomhet for sin særegne måte å fortelle historier gjennom bilder på. Selv mener han at dette først og fremst skyldtes en slunken lommebok.

- Fordi jeg hadde veldig dårlig råd, måtte jeg spare på filmen og ikke sløse med eksponeringene. Dette har gjort at hvert eneste bilde er gjennomtenkt, samtidig som de er tatt i øyeblikket.

- Litt på samme måte som stillbilder til en film.

- Var det bevisst at du brukte svart-hvitt-film istedenfor farger?

- Ha ha! Grunnen var at det var den absolutt billigste filmen jeg fikk tak i.

- Jeg har faktisk tatt noen fargebilder også. Men det var en luksus jeg sjelden kunne unne meg.

Ble vekket
Foto: Gavin Watson Selv om fotoboken Skins gjorde Gavin Watson kjent over hele verden, valgte han likevel i en lang periode å legge kameraet på hyllen.

- Det ble rett og slett for mye å svelge at jeg hadde gjort noe ingen hadde gjort før. Jeg hadde ikke selvtilliten til å fikse det. Isteden drakk jeg bort ti år av livet mitt, og til slutt traff jeg virkelig rock bottom, forteller han.

- Men nå har jeg begynt å bygge meg selv opp igjen. Jeg har plukket opp kameraet igjen, og jeg elsker det!

Da filmen

- Det hadde nok ikke blitt noen film hvis det ikke hadde vært for boken, men samtidig er det ikke sikkert at jeg ville hatt denne utstillingen hvis det ikke hadde vært for filmen, smiler han.

For øyeblikket er Gavin Watson på Skandinavia-turné med fotoutstillingen Skins, hvor han har med seg et tredvetall bilder fra boken. Sammen med samarbeidspartneren Vice Magazine skal han i oktober gi ut en ny fotobok som har fått navnet Skins & Punks.

- Jeg har fortsatt tusenvis av bilder liggende, så det er gøy å få vise frem flere av dem.

- Det ligger mye historie i disse bildene. Og ikke minst mye sorg. Før gråt jeg gjerne over dem, men nå smiler jeg når jeg ser dem.