Stockholm 1987: Prince står på scenekanten og vrikker, vrir og vrenger seg. Plutselig begynner han å løpe opp gaten som går opp i en bue mellom neonskiltene som dekorerer scenen - mens han spiller gitar. På vei ned igjen snubler han med vilje og turner kråke nedover - fortsatt mens han spiller. Idet han er fremme ved mikrofonstativet midt på scenen slår han det overende i farten og stopper rullingen i en spagat. Mikrofonstativet lander i hånden hans akkurat i det låten slutter, tidsnok til at Prince kan slippe et høyfrekvent, kort, feminint hvin.

Dette var bare noen sekunder av Prince-konserten på den svenske hovedstadens isstadion under Sign o' the Times-turneen. Jeg måpte i to timer, og det er fortsatt den beste konserten jeg har sett og hørt.

Enormt prosjekt.

Norges største Prince-fan er Christer Falck, som står bak dette enorme prosjektet. Det rommer 81 versjoner av låter skrevet av helten fra Minneapolis mellom 1978 og 2007.

Smått og stort fra Artist-Norge deltar, fra A-magasinets Vidunderlige nye verden-spaltist Joacim Lund til produksjonsteamet Stargate, som til vanlig spiser kake med USAs største kommersielle artister. Det er ikke nødvendigvis de mest kjente artistene som lager de mest interessante versjonene.

Her er lekker jazz, freidig country, ordinær gospel, frisinnede eksperimenter, søt pop, brutale rockgitarer, karibiske hofterullende rytmer, støyskitten elektronika, funky pliktløp, rå blues og solide doser norsk melankoli. Det hele er forsøkt sortert i fem bolker.

Utagerende.

Den første CD-en er gitartynget og utagerende, og har de mest brutale versjonene. Dog Almighty omgjør "Sexy MF" til høytrykksrock, mens Lukestar svinser gjennom "Raspberry Beret" i falsett.

Den andre er funky. Det starter stilig med eks-Span-vokalist Jarle Bernhoft og Kringkastings-
orkesteret, som setter en velfortjent spotlight på ukjente "The One". Thom Hell overtar og kjæler sikkert med "Crazy You". Men likevel er dette den svakeste av CD-ene. Det er tøft å tangere den brunstige Rytme-Prince.

Den tredje starter som en popplate med den Morten Abel-typiske versjonen av "Anotherloverholenyohead", men er en morsom rotekasse der både country, Phil Spector-imitasjon, softjazz og blues inngår. Høydepunktet er Ephemeras søte versjon av "Manic Monday", som Prince ga bort til The Bangles.

Sølvguttene.

Den fjerde åpner med Sølvguttene og Hilde Marie Kjersems sakrale versjon av "Joy in the Repetition". Versjonene strekker seg i forskjellige retninger, men har det til felles at de er nedstrippet og rolige. Det er melodiene og tekstene som vektlegges, og med den norske hangen til melankoli skifter flere av dem på snedig vis karakter.

Den femte er viet eksperimenter, klubbelektronikk og annerledeshet. Min favoritt er Nils Petter Molvær og Sidsel Endresens sterke "Sign O' the Times", fylt med uro og angstdreven puls. Kaada avslutter det hele med en absurd lirekasseversjon av "P. Control" i valsetakt.

På denne tiden i fjor spilte multimusikeren, låtskriveren, sangeren, produsenten, eksentrikeren og showmannen Prince for 400 000 i løpet av 21 konserter i London. Sceneshowet var mye mer spartansk enn i 1987, men lite tydet på at springfjæren på scenen var nær å fylle 50.

Men lørdag skjer det altså. Gratulerer til ham - og til alle som har vært involvert i den markante norske feiringen av ham.