Stille trøst fra strippet Harvey

Hun har en fet aura som får stemningen til å disse lett av begivenhet idet hun viser seg på scenen. Hun later til å være kledd for anledningen, i lang kjole. P J Harvey er alene i Oslo, og hun avstår fra å gjenta seg selv. På sitt siste album, "White Chalk", la hun til og med vekk gitaren til fordel for pianoet, et instrument hun behersker mindre bra. Dette grepet tvang frem nye måter å komponere og synge på, og resultatet overrasket alle. Det er i forlengelsen av denne utviklingen hun møter oss i kveld.

Åpne amer.

Så setter hun i gang med et av rockhistoriens virkelig velfungerende riff. "To Bring You My Love" blir mottatt med åpne armer, mens Polly Jean vugger frem og tilbake. Denne vakre salen klarer fint å motta det ubarberte øset fra en lodden gitar. "Send His Love To Me" fortsetter i samme sporet, og det er først og fremst stemmen hennes som bærer kvaliteten. Hun bukker og smiler og etablerer god kontakt med publikum fra start. At Harvey vokste opp hos foreldre som holdt seg med John Lee Hooker og Robert Johnson plater, er nedfelt i det vi hører. Blåsvart og levende.

Så setter hun seg til pianoet, tar frem den luftige, pikeaktige sopranen og gir oss "When Under Ether". Det er tid for å fremme den sparsommeligheten som preger White Chalk, og til tross for at det legges vel mye klang på vokalen, fremstår musikken som mer naken og sårbar, fremført alene på scenen. Publikum applauderer når Harvey trer på seg munnspillet. Hun tar det i bruk på tittellåten fra sistealbumet, og får Neil Youngs skygge til å fare over scenen. Hun forklarer oss at de versjonene vi får høre i kveld, er slik de gjerne høres ut når de unnfanges hjemme hos henne. Hun plukker "Man-Size" fra albumetRid Of Me, og nå er lyden virkelig grov. Siden flørter hun med støy, anvender trommemaskin og uttrykker glede over å kunne velge hvilke låter hun vil når hun ikke har band med seg.

Den ungpikeaktige måten artisten fremstår på mellom låtene, kontrasterer på et vis all den sorgen, ensomheten og frykten som setter preg på stoffet. At hun lar være å tvære ut sangene sine, gir dem tyngde. Det er en glede å oppleve hvordan hun mestrer rollen som alenerocker og hvordan operaen består rocketesten.

Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av konsertens første 45 minutter.