Det er lite som minner om rundetider, maraton eller stram trikot idet Leonard Cohen småløper inn på scenen, iført ledige gevanter med mafiasnitt. Dette kan være den levende legendens siste store turné, og det gir julikvelden et gratis skjær av begivenhet.

Mannen som strengt tatt bare trenger en kassegitar for å kle opp de poetiske tekstene sine, er omgitt av et band med høy profesjonalitet og tendens til glatt musisering. Forestillingen starter med «Dance Me to The End of Love», og publikum er med på hvert trinn som tas på scenen.

Tar av seg hatten.

Det er ikke bare skiltene som peker i retning av 60-tallets slaraffenliv på Hydra som skal følges ikveld. Mye av stoffet skal hentes fra tiden etter at Cohen oppdaget synthesizere og politikk en gang på 80-tallet. Den smilende mannen på scenen tar av seg hatten etter hvert nummer og bukker mot sine tilhengere. Lyden er forbausende medgjørlig helt ned i svingen, og harmoniene fra The Webb Sisters er klistrende tette. 73-åringen sitter på kne og synger, som om han er ute for å fri.

«The Future» mangler karakter i kompet. Det låter anonymt, mykt og gyngende under Cohens kommentarer til historien. Han kommer seg fint gjennom «Aint No Cure for Love» og «Bird on a Wire», og det er såre enkelt å la seg sjarmere. Et par modne damer danser tilsynelatende lykkelige på den ene langsiden.

De seks musikerne kan nok stjele noe av intimiteten fra hovedpersonen, men de beste sangene hans lar seg ikke ryste av en unødvendig saksofonsolo! Aldrende Leonards baryton har modnet med årene, og han bærer stoffet sitt med levd livs kraft.

Ensidighet.

Folk reiser seg i begeistring før bandet fortsetter med «Everybody Knows» og «In My Secret Life». Også disse sangene er bygget opp rundt de kvinnelig koristene, over den samme lesten som så mange rockmusikere med røtter tilbake til 70-tallet lærte seg å bruke. Det besørger en viss ensidighet. Cohen balanserer melankolien med selvironiske kommentarer og spøkefulle utsagn.

Etter åtte låter blir det en kjølig pause, før han fortsetter med «Tower of Song» og bidrar med kveldens enkleste og mest muntre musikalske ytring på keyboards.

Selv om en av musikkens store personligheter har gitt oss sterke smakebiter fra et langt artistliv, så bærer det hele mer preg av å være en hyggelig forestilling en en stor konsert.