Alt lå til rette for en gedigen folkefest denne kvelden. Selv værgudene kunne ikke endre på det, og folkefest ble det. 40 000 publikummere lot seg begeistre og sjarmere.

I Bruce Springsteens verden får begrepet spilleglede en annen betydning enn hos andre artister. Han har selvsagt utstrålingen, smilet og energien, men mest av alt har han begeistringens nådegave kombinert med uhemmet musikalitet.

Han er historiefortelleren, storsjarmøren, kameraten og den suksessrike nabogutten. Hans energi er som ei springfjær. Den spennes og spennes, men brister aldri. Han er ganske enkelt spesiell.

Fra det øyeblikk sjefen entrer scenen og det velkjente Hello Oslo ljomer utover forsamlingen, med det påfølgende one-two-three, er stemningen som forvandlet.

Om været var grått, kalt og ufyselig før, var gjengen på scenen reine varmekilden. De åpner med "Two Hearts", med Little Steven og Bruce i herlig samklang. Ikke skjønnsang der i gården, men musikalsk kameratskap av den smittende sorten.

Bandet møtes av et hav av hender, og publikum tar til seg hjertevarmen som strømmer fra scenen. Smilene sitter løst denne kvelden, både hos tilhørerne og de på scenen.

En hver Springsteen-konsert lever sitt eget liv. Denne kvelden er et av høydepunktene da sjefen tar ei lita jente opp på scenen under sangen "Dancing In The Dark".

Før det har denne lille jenta rukket å sjarmere et fullsatt Valle Hovin ved å synge duett med ham på "Hungry Heart" tidlgere i konserten.

Man merker at Bruce trives med å være tilbake i Oslo. Han prøver seg flere ganger på litt gebrokken norsk, og vi elsker ham for det. Det er i hele tatt en flott toveiskommunikasjon mellom scene og arena.

Kvelden utvikler seg til den reine ønskekonserten.
Energitoget E Street band gjør grovarbeidet, mens sjefen sjøl pisker dem frem med stor entusiasme mot stadig nye høyder. Dette er et musikalsk kollektiv som nærer kraft av hverandre.

Vi får høre "Radio Nowhere", "Lonesome Day" og "Gypsy Biker". En forrykende "Cover Me". Den mektige "The River". "Last To Die" som utvikler seg til ei religiøs messe med Bruce som forkynneren.

De kommer, alle de kjente låtene: "The Promised Land", "Mary’s Place", "Born To Run", "Long Walk Home" og "Glory Day". Ikke minst "Because The Night" med en forrykende gitarsolo av Nils Lofgren. Hele bandet spiller som om det gjaldt livet.

Det er imidlertid også plass for ro og ettertanke. I den sammenheng tar "Racing In the Street" kaka. Med et nærmer vi oss kjernen i Bruce Springsteens magiske låtskriveri. Han taler direkte til oss slik at vi alle kan føle oss hjemme. Vi deler og høster av hans erfaringer.

En tankevekkende "Livin’ In The Future" trekker oss inn i vår urolige verden. Med ett er Springsteen mer enn den glade underholderen. Han er den omsorgsfulle - læreren og vismannen. Kvelden avsluttes med "American Land".

Tre timer har gått som et kjælent vindpust. I kveld er det på’n igjen. 40 000 nye publikummer skal få oppleve denne unike rockeartisten i fri utfoldelse. Gled dere!

Helt sjef: Springsteen plategjennomgang

Mor (47) og datter (18) fikk kyss av Bruce

Blir aldri lei "The Boss"

Springsteen dro opp jente på scenen

Stor jubel for The Boss

Fem komplett unyttige ting du ikke visste om The Boss