Hva slags handlingsmønstre og reaksjoner skal vi forvente av 18-20-åringer som ubedt sendes i krigen? Og som forståelig nok blir vettskremte under det ekstreme presset? Hva med lederansvaret?

Vi ser at menige blir dømt for feil. De ansvarlige offiserer og ministre slipper unna. Det er noe av det aller mest ubehagelige ved saker som torturskandalen i det irakske Abu Ghraib-fengslet. Britene hadde et tilfelle som ligner. Det leverer råstoff til denne kritiske filmen om en krigsrettssak. Saken ble utløst av en massakre i Basra 2003. To soldater anklages, men ikke den ansvarlige offiser. Hvem er det egentlig som skal ha Kainsmerket, stemplet som vanæret og forbrytersk?

Via tilbakeblikk rulles sakens mange sider opp i rettssalen. De menige kan føle seg mobbet. Mobbekultur er ikke ukjent, hverken blant fotballtilhengere eller i de væpnede styrker, med machoidealer. Det dreier seg ikke om overprivilegerte gutter. De er nærmest språkløse overfor sine offiserer. Vi er inne i en slags borgerkrig.

Det er enormt driv i filmen, med et kameraøye som er på stadig og årvåkent søk etter det viktigste i situasjonene. Klippingen skjerper det hele, gjør dette riktig hvast. Men først og sist er det spillet som imponerer, som alltid i britiske produksjoner. Regissør Marc Munden har også nytt godt av den rike tradisjonen med lignende krigsrettsdramaer. Men han tilfører stoffet noe nytt, aktuelt og riktig ubehagelig som virker tankeskjerpende.