Les også: Maiden tilbake til røttene Plategjennomganger:
Iron Maiden: 2000
Iron Maiden: 90-tallet
Iron Maiden: 80-tallet

Fra klokken 21 til klokken 23 torsdag kveld var det full storm på Valle Hovin, med tunge riff fra scenen og orkanrop fra et publikum på kokepunktet. Ikke uten grunn: engelske Iron Maiden har dratt frem godteposen med hits fra glansperioden. Albumene de baserer sin verdensturné på, er konsertplaten (nå også på DVD) Live After Death fra 1985, og platene Seventh Son Of A Seventh Son og Powerslave fra henholdsvis 1988 og 1992.

Kort sagt, det beste fra de beste inne metalgenren, og pionérer innen New Wave of British heavy Metal, som det het den gang.

Monsterbedriften.

Iron Maiden har i løpet av de 33 (!) årene de har eksistert skaffet seg en enorm fanbase. Når de setter kursen for Göteborg, har nærmere 50.000 nordmenn vært på konsertene i Oslo og Trondheim. Når de avslutter turneen som begynte i Mumbai i begynnelsen av februar og der Moskva er siste stopp 19. august, vil over en million ha sett bandet. Nesten 70 opptredener på seks og en halv måned, det.

Enda Norge er langt ute i turnélisten, er bandet i uforskammet bra form – jeg vil våge påstanden at de nesten aldri har vært bedre, enda jeg første så dem i 79/80, i London, og senere som oppvarmere for Kiss i Drammen. Konsertene i fjor og forfjor var også sterke saker, men dette er the toppermost of the poppermost, som The Beatles en gang uttrykte det.

Knallhard metal.

Men glem popen, dette er intet annet enn knallhard metal med mystiske og historiske dimensjoner, fremført med glød og meloditeft. Den eneste popen i Iron Maiden-universet står for popularitet.

For å kunne holde seg i verdensteten må man nemlig ha mer enn griseflaks, og Maiden har jobbet så det holder for å befeste sin posisjon. De fremstår som en jordnær gjeng uten nykker, med ekte respekt for sitt publikum.

–Vi bare dukker opp og spiller låtene våre. Dere tilfører magien, sier frontmann Bruce Dickinson beskjedent mot slutten. Men Iron Maiden drysser stjernestøv, skyter flammer og gir oss et show som smeller. Høyt.

Når bandet dessuten fremfører gromlåtene med en leken intensitet, og når man har sterke refrenger pluss et sceneshow av det mer spektakulære slaget, er det ikke rart at allsangen og klappingen når stormfulle høyder.

Kokhett.

Frontmann Bruce Dickinson, som for øvrig også er forfatter, fekter og pilot(!), gir alt i kveld: spretter omkring, flørter, dirigerer publikum, er høyt og lavt på det spektakulære sceneoppsettet. Da er det ikke rart at Valle Hovin når smeltepunktet gang på gang denne varme sommerkvelden. Dette er show med stor S, der vi får utallige sceneskift – og klesskift.

Og når bandets maskot Eddie kommer frem i cyberdrakt mot slutten av et kompakt sett som er komplett uten dødpunkter, er det bare å gi seg ende over. Mens Iron Maiden har tatt en Churchill: De gir seg aldri.

Takk og pris for det.