Noen konsertøyeblikk vet man at man kommer til å ha med seg resten av livet. Å sitte søndag kveld i teatersalen Edinburgh Playhouse, i et valsevuggende publikum som lavt synger "Innocent When You Dream" mens Tom Waits dirigerer allsangen fra pianoet, var et sånt et.

Publikum var tydelig forelsket - Waits' europaturné Glitter and Doom er et svært sjeldent unntak fra hans ranchliv i North California. I svart dress, bowlerhatt og med de lange armene bredt ut som et levende fugleskremsel holdt han en svett og lykkelig sal gående i to og en halv time.

Nordmenn.

Norge er et av få land der Tom Waits har stor nok tetthet av fans til å ha toppet hitlisten, med albumet Mule Variations fra 1999. I sommer kom muligheten for første norgeskonsert siden 1985.
Men Waits ville spille i Operaen, som ikke hadde mulighet på det aktuelle tidspunktet. Turneen har likevel trukket en god andel nordmenn til konsertene, som i Praha, Barcelona, Paris og San Sebastian, og til Edinburgh søndag og i går kveld.

Nyskaper.

De aller mest kjente låtene var i mindretall på konserten i Edinburgh, men en innovativ artist med en sånn musikalsk skattkiste kan kjøre sitt eget løp og vinne uansett. Waits fletter låtene i hverandre, nyskaper og utvider dem - tema fra musikalen The Black Rider flettes elegant inn i klassikeren "Rain Dogs", og "Get Behind The Mule" blir som en ny låt bare ved å forskyve beaten så vidt det er.

Femmannsbandet han har med seg er upåklagelig tett og levende. Siste låt før ekstranummer, "Make It Rain", fullender konserten med monumental vokal og glitterdusj på scenen.

Barpiano.

På scenen veksler Tom Waits mellom tradisjoner der han har dype musikalske røtter. Innimellom er han en rå, vindskeiv vaudevillesanger fra tredvetallet, som forteller underlige sirkushistorier og tramper takten så kalkstøvet fyker. Siden lager han en av konsertens fineste sekvenser ved å sette seg ved pianoet, med bare selskap av bassist Larry Taylor, der han storkoser seg i rollen som skravlete barpianist og triller vakre pianoballader og pussig humor utover publikum. Som formidler er han enorm. Stemmen er mer brøl enn sang, men hver sparkende, halvspastiske bevegelse er full av musikalitet. Han kan gjøre salen åndeløs med en svevende nattsvart spøkelsesvals, for så å snu hele bandet om til et stampende, møkkete godstog av blues. Humoren og publikumskontakten slipper aldri taket.
Å se ham gjøre "klinediskodans" ved å snu seg vekk fra salen og stryke seg selv forførende over ryggen i "I'd Shoot the Moon For You", forteller om en seksti år gammel artist full av lek.

Plan B.

Operaen hadde sikkert sine gode grunner for å avslå denne konserten. Men det er vanskelig å forstå. Hvis det hvite huset i Bjørvika ønsker å fortsette den rockehistorien PJ Harveys operakonsert i juni innledet, bør de i fremtiden ha en plan B når det dukker opp forespørsler fra artister man aldri bør si nei til.

Maktdemonstrasjon 6: Les anmeldelsen av trippelalbumet ORPHANS - BRAWLERS, BAWLERS & BASTARDS

Perfekt Waits 6: Les anmeldelsen av REAL GONE

Greetings From Hell - The Tom Waits Song Book

Krevende tvillingsjeler: Les anmeldelsen av ALICE og BLOOD MONEY