Menyen er slik, den også; dette er det moderne Italia i lett amerikansk diner-tapning. Vi fryktet mat med mye stil, men med lite smak. Det vi fikk, var stilig, ikke spesielt billig, men hadde god smak. Riva dukket opp sent på høsten i lokalene til Pasta Basta. Eierne oppgraderte, snobbet konseptet litt oppover, og utvidet menyen, også prismessig.

Men til maten: Bortsett fra fiskerestauranten Lofoten har ikke Aker Brygge de helt store matstedene. Flere er ganske greie, men inngir en følelse av samlebånd og lite originalitet. Riva er heller ikke spesielt original, men når råvarene er så bra som her, så blir det bra. For selv om det er enkelt, blir det mange fine nyanser til sammen.

Sprøtt og salt.

Olivia trippet etter en mulighet til å bestille fiskeretten, men gjorde en omvei via en forrett med friske asparges og parmaskinke. Og aspargesene var akkurat så sprø som når de er på sitt beste og skinken akkurat passe salt og myk. Hennes skepsis mot Rivas polerte overflate var i ferd med å svekkes.

Skippern's chilimarinerte scampi på rucolasalat var også en nytelse. Scampiene var akkurat passe tandre og tørre, de kan ofte bli enten våte eller for tørre og smakløse hvis de ikke behandles raskt nok. Her var alt fint. En dæsj balsamico over salaten, sammen med marineringen, var et løft.

-.Jøss, dette var jo skikkelig godt, utbrøt Olivia, og gledet seg til grillet laks på tagliatelle-pasta, mens Skipper'n gikk løs på indrefileten.

Olivia, som stiller store krav til pasta, og ikke minst er en fiskenyter av rang, smilte fornøyd. Den elegante, tynne lakseskiven, høyt på sin pastaseng, hadde den lille, skarpe grilltouchen som skjerper fiskesmaken. Som bonus fantes noen av de gode aspargesbitene - som sammen med paprika og basilikumsausen utgjorde et vellykket fiskefølge.

Stort og godt. Skippern's kjøttrett var ingen mindre opplevelse. Også størrelsen var det noe amerikansk over. Men det møre kjøttet, de stekte potetbåtene, en sjy av portvin og grønnpeppersaus gikk ned på høykant. Ikke noe dikkedarer eller avanserte gourmettriks, kun topp råvarer, skikkelig behandlet.

Mens Olivia nok en gang koste seg med Olden, tok Skipper'n et par glass toscansk vin til kjøttet, og selv om den ikke er særlig avansert, så var Col-di-Sasso et utmerket valg til maten. Dessuten fantes den i glass.

Stemningen var høy foran den store tiramisu-testen. Ingen restaurant i nærheten av det italienske kan la være å ha denne guddommelige dessert på kartet. Rivas variant var solid, men manglet kanskje litt av den smakssterke elegante fuktigheten i fingerkjeksene som har et alkoholisk opphav. Issorbeten var elegant, frisk og kald.

Det bør legges til at servicen var hyggelig og effektiv. Vi glemte faktisk fort at kelneren først plasserte oss på stedets minste og mørkeste tomannsbord. Men smidig lot oss flytte, da vi ba om et annet bord.

FØR OG ETTER MATEN

Skulle du ha lyst på en liten en etter maten, så ligger Bar1 rett rundt hjørnet.

Og der finnes et usedvanlig spennende konjakk-utvalg. Men de har sikkert en grappa også, for de som vil fortsette helitaliensk.

SKIPPER'N