aktivitet & friluft

En stor, svinsende hvit dott stormer inn i hundesalongen "Fire labber" og logrer med en snøballfrisert pompong. King har vært her før. Før alle konkurranser den 3 1/2 år gamle storpuddelen fra Grenland har deltatt i - og det er blitt endel - har Kari og Stein Glenna tatt den snaut tre timer lange bilturen til Oslo, der Kings personlige trener og frisør Mikael Nilsson holder til. Opp på stellebordet, frem med barbermaskinen, bading, trimmimg, føning - nesten fire timer under Mikaels strenge og nøyaktige behandling.

-Det er hardt, forklarer Mikael, hundefrisørutdannet i England, og med tilløp til krampe i armene. Men når det gjelder King, er han villig til å slite. King er en vinner. Og Mikael er ennå i seiersrus. Det var han som gikk med King i ringen.

For de fleste mennesker vil ikke datoen 10. mars 2002 få noen spesiell betydning. For hundeutstillingsmiljøet i Norge er det en historisk dag. Plutselig er det umulige blitt mulig. Aldri siden den legendariske internasjonale hundeutstillingen Crufts første gang ble avholdt i England i 1881, har noen utenlandsk hund vunnet den prestisjetunge konkurransen. Så kom King. Et logrende, velpleid, norsk og nærmest genetisk prikkfritt resultat av den perfeksjonistiske konkurransegrenen hundeoppdrett. En puddel fra Porsgrunn som vant over 22000 eksemplariske avlsstykker fra hele verden.

-Helt utrolig! Folk som ikke driver med hunder, skjønner kanskje ikke hvor stort det er. Det er som å vinne i OL, sier formannen i Norsk Kennel Klub, Øystein Eikeseth, som håper dette vil bety økt interesse for hundehold og hundeutstillinger i Norge.

Hundeavl er en krevende disiplin, og det har tatt oppdretter Astrid Giercksky mange hvalpekull og flere år med målbevisst avl å få frem et eksemplar som King. Da hun fikk se den nyfødte hvalpen, ga hun ham kennelnavnet "Topscore Contradiction". Med "King" som de nye eiernes tilleggsnavn, hadde den hvite puddelen allerede noe å leve opp til.

Rasedyrkelse

Norge er et land der hundehold er livsstil, inntektskilde og hobby. Rundt om i landet lever i dag 400000 logrende individer, og 150000 nordmenn driver aktivt med hundeutstilling. Noen stiller kun ut et par ganger for å få papir på at hunden er et godt, sunt dyr og et gunstig avlsmateriale. Andre satser på championtitler, pelsstell og spesialfrisyrer - og rasespesifikke egenskaper. For det er rase det handler om. Allerede da den første hundeutstillingen i Norge fant sted i 1877 var man i gang med systematisk raseavl. Det er ut fra rasebøkene dommerne gjør sine vurderinger, og det er hvorvidt hundens fysikk, psyke og frisyre stemmer overens med beskrivelsene der, som avgjør om hunden er en vinner eller en taper. Om den er egnet til å føre slekten videre. Frem mot det perfekte rasedyr.

Leser du litt grundigere om de enkelte rasene, ser du at det er en grunn til at de ser ut som de gjør, forklarer Eikeseth. For de av oss som har fnyst foraktelig over pudler med snauklipt bakpart, dusk på hodet og friserte pelsdotter rundt anklene, har noe å lære. Puddelen var nemlig opprinnelig en såkalt apporterende vannhund - spesialisert for å hente jaktbytte i vann. Det var praktisk med lite pels på bakparten for å få bedre fraspark. Den store manken rundt lungene og dottene på bena fungerte som "flytevest" og "svømmeringer", og dusken på hodet var praktisk for at eieren skulle se hvor hunden var, også når den beveget seg på dypt vann.

-Sånn er det med alle raser. De har alle en opprinnelig funksjon, sier Eikeseth.

Dyreplagere?

"Hunden skulle ha vært fratatt eierne! Dette er ikke annet enn dyreplageri", kunne Stein og Kari Glenna lese i lokalavisen Varden da de kom hjem fra England. "Det er forferdelig å se en hund bli skamklippet slik...", skrev den oppbragte leseren, som beskrev Kings utseende som "kvalmt og helt unaturlig".

-Selvsagt er det sårende, men sånt kan vi ikke bry oss om, sier Kari og titter på King som har lagt seg under salongbordet med favorittleken sin. Hårstrikkene er på plass, og pelsen er velpleidet, men utstilligslook'en er borte. Kings vanlige stell består av ett firetimers bad i uken, pluss en times hårfletting. Stein tar seg av badingen. Kari står for flettene.

King er ekteparets andre puddel. Forgjengeren het Rambo, og befinner seg i en urne på peisen. Men King er en premiehund av kjøtt og blod. Familiens midtpunkt, turkamerat og bortskjemte "enebarn". Han får ligge i sofaen, har sin egen velfylte lekekurv og går med sokker ute når det er sølete.

Sin unge alder til tross, King har allerede gjort flere "sprang" (på godt norsk kalt parring), og har hittil videreført sitt genmateriale til tolv arvinger. Uansett om hunden er en vanlig frisk rasehund eller en berømthet som King, får eieren ca. 9000 kroner for et sprang. Et kjærkomment tilskudd til utstillingsbudsjettet, som innebærer mer enn de 250 kronene det koster å delta på en utstilling. For 18-20 utstillinger i året betyr mye reising og store utgifter.

Men det er verdt prisen, mener ekteparet Glenna. Fordi det rett og slett er veldig moro. De hviler ikke på laurbærene. Utover våren går det slag i slag.

-Hvorfor holder dere på med dette?

-Det er jo veldig mye spenning i det. Man blir rett og slett litt hekta, sier Kari.

-Ja, og så har vi fått reist mye og fått mange nye venner, fortsetter Stein.

-Har dere som driver med hundeutstillinger, mye felles?

-Ikke annet enn at vi er glad i dyr. Kari lar King få komme opp i sofaen. -Du skulle sett King i England, da de kalte frem vinneren og publikum klappet. Han smilte og var helt fra seg. Han elsker oppmerksomhet.

-Og dere? I Dagbladet sto det at dere fikk premier for flere hundre tusen kroner.

-Å nei da. Vi fikk 175 pund og en sekk med hundefo^r. Men den var så stor at vi ikke fikk plass til den i bilen, så vi ga den til noen andre.