«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» «Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.»

– Manntall, ja. Det var en bok alle skulle melde seg inn i, tror Max.

– Men det var vel bare mennene som skulle telles? Det het jo manntall. Jeg tror nok ikke at damene skulle telles, nei.

Kristian er ikke helt sikker, men satser hardt på at manntall absolutt har mest med mannetelling å gjøre.

– Manntall, ja. Det var en bok alle skulle melde seg inn i, husker Max.

– Nei, damene skulle nok ikke telles. Det var jo derfor Josef skulle inn i den boken. Josef var jo faren til Gud. Var han ikke? Nei, det var Jesus. Josef var faren til Jesus.

Tine er lettet over endelig å få satt tingene i perspektiv. I hvert fall for en liten stund. De åtte år gamle klassekameratene på Munkerud skole forteller det de vet om Juleevangeliet – og det er sannelig ikke lite.

– Mens de var i Betlehem, måtte Maria plutselig føde, husker Kristian.

– Ja, og så var det fullt på sykehusene, tror jeg. Eller så gikk det så fort at hun ikke rakk frem til sykehuset. Maria visste egentlig ikke at hun skulle ha barn, skjønner du. Men da barnet kom, fikk de låne en låve, forklarer Max.

– Den engelen strålte så sterkt at gjeterne ble litt redde, husker Tina.

Tina er blitt alvorlig. Hun tenker. Og det tar visst litt tid.

– Var det ikke et herberge også, lurer hun.

– Jo, da. Men herberge er det samme som sykehus, skjønner du, oppklarer Kristian.

«Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattvakt over sauene sine. Med ett sto Herrens engel foran dem. Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

– Det var da det kom tre vise menn. De ga Jesus både gull og en krone, mener Tina.

– Og så fikk han mer gull, røkelse og myrra.

Max er skråsikker

Josef var jo faren til Gud. Var han ikke? lurer Kristian

– Og et skrin med diamanter fra en gjeter som hadde fulgt julestjernen helt frem til låven, mener Kristian.

– Den engelen strålte så sterkt at gjeterne ble litt redde. Men da fortalte engelen at de ikke skulle være redde, fordi Jesus var født. Og så hadde han visst et navn til, tror Tina.

Plutselig tar det av i møterommet på Munkerud skole. Navnediskusjonen hardner til. Hvilket navn er det Tina vil frem til? Kristefus, foreslås. Og Kristoffer. Helt til Max kommer på det:

– Kristus! Det var Kristus han het i tillegg til Jesus.

– Da var det vel Gud han het han som ble spikret i hendene, lurer Tina, og er i ferd med å lage en skikkelig røre når det gjelder både personer og årstid. Og Kristian tråkker i palmebladene med begge beina:

– Ja, for det var vel han som kom ridende på et esel?

«Gjeterne dro tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.»

– Han ble jo født i Betlehem i Iran, mener Tina.

Eller var det Irak? Forslagene er slett ikke så gale, helt til Budapest blir nevnt. Men da bryter Kristian inn:

– Det var Israel. Og han ble ikke så gammel. Bare 35 år. Han ble drept fordi han ville at alle skulle ha det bra. Jesus var nok en hyggelig mann.

– Jeg tror han hadde ganske langt hår, sier Tina.

– Ja, det er jo ikke så rart. Alle hadde det, den gangen. Det fantes ikke klippemaskiner og frisører, skjønner du, forklarer Max.

Men hvordan fikk folk i verden greie på at Jesus virkelig var født?

– De hadde jo ikke TV den gangen. Derfor må det jo ha stått noe om det i avisene. Det var nok dit de tre vise mennene gikk og fortalte hva de hadde sett, mener Tina.

– Der sto det så klart at et kongebarn var født. Men husk at de bare hadde sånne gammeldagse aviser den gangen. Ikke VG og sånt, forteller Kristian.

– Du? Kan du skrive at jeg ønsker meg hoppetau til jul, lurer Tina.