byliv

Les også:
Karl Johan: Hjertet av Norge
Bygdøy allé: Borgerskapets diskrete sjarm

Bjørn Elvebredd (45) titter ut vinduet mot det som i sommerhalvåret er uteserveringen til Teddy's Softbar. Utenfor passerer mennesker som ikke trenger å være på kontoret klokken 9. Stedet som har vært hans arbeidsplass siden han var tolv år tar imot dagens første lunsjbestillinger.

Ved butikkene på utsiden, som ikke heter Carlings, H&M og Kiwi, men Wania Tekstil, Chelsea Mote og Big Foodstore, har de ansatte akkurat plassert varestativer fylt med babyklær, kofferter og nips ut på sørpete steinheller.

- Jeg vil tro dette er Norges mest internasjonale gate. Jeg føler meg hjemme her. Brugata er idyllisk, de aller fleste som ferdes her er hyggelige, sier Elvebredd.

Fra plassen bak baren har han sett Brugata være hovedfartsåre for biltrafikk mellom øst og vest. Han har sett skobutikker, bokhandlere, fargehandlere, urmakere og slaktere forsvinne. Han har sett innvandrere komme med det som en gang var eksotiske varer, sett en evig strøm av mennesker på vei til eller fra endeløse venteminutter ved kollektivknutepunktet der Brugata møter Storgata og hele verden samles.

- Da Brugata ble gågate tidlig på 90-tallet, var det kroken på døra for enkelte forretninger. Ingen handler maling i en gågate. For oss var det en fordel. Det kom flere serveringssteder, og vi kunne sette ut noen bord på gaten, sier Elvebredd.

Artikkelen fortsetter under bildet.

- jeg føler meg hjemme i Brugata, sier Bjørn Elvebredd. Kanskje ikke så rart, i og med at han har servert mat og drikke på Teddy's i 33 år. Gjennom vinduet har han sett bilder - og senere mennesker - rase forbi til eller fra sentrum.

En egen planet

Mens naboene har kommet og gått, eller i verste fall brent ned, slik K. Berg Furumøbler tvers over gaten gjorde i 1988, har tiden stått stille på Teddy's. Elvebredds far startet stedet i 1958. En meny bestående av eksotiske amerikanere som hotdogs, milkshake og iskremsoda gikk rett hjem blant ungdom. Teddy's har knapt vært forandret siden åpningen.

I dag trekker stedets autentiske 50-tallsestetikk gjerne musikere, kunstnersjeler på statsstipend og levemenn, men også pensjonister, tilfeldig forbipasserende og arbeidsfolk tørste etter fredagspils.

- Det vi selger mest av er hjemmelagde burgere, samt egg og bacon. Før jul går det veldig mye lutefisk. Italienere skal alltid ha pytt i panne, som de har fått anbefalt i den italienske Lonely Planet-guiden, forteller Elvebredd.

Fra Irak til Brugata

En av Teddy's nye naboer er Keval Ahmed. Han er daglig leder på Verona Pizza.

- Jag kaller Brugata «Karl Johan for utlendinger», sier Keval Ahmed.

- De fleste som kommer hit er utlendinger, aller flest er somaliere, forteller Ahmed, som har laget seg sin egen betegnelse på gatestumpen.

- Jeg kaller det Karl Johan for utlendinger!

Han har ikke vært ansatt på Verona i mer enn tre måneder, men erindrer at lokalene har vært gatekjøkken i minst 13 år, da han selv kom fra Nord-Irak og flyttet inn i en leilighet i Brugata 3.

Fremtiden er her

Om det stemmer, vet kanskje forfatter Herman Willis. Med bredt smil og verdensvant gange entrer han Teddy's en fredag formiddag.

- Brugata har forandret seg forbausende lite. Jeg blir nesten litt paff. Fortsatt er den, mer enn noen annen gate i Norge, preget av innvandrere, sier Willis.

Grunnen til at vi har avtalt et møte, er en artikkel Willis skrev for Natt & Dag i 1995. Til å være 17 år gammel, er artikkelen – den bærer tittelen Brugata - fremtiden er her – forbausende aktuell.

Her hyllet Willis Brugatas mangfoldighet og internasjonale preg, dens pene jenter og spennende matvarer, samtidig som han harselerte med nordmenns fremmedfrykt og ignorante holdning til Oslo generelt og «sånt som Brugata» spesielt. Brugata bærer med seg tegn om hva fremtiden bringer, mener Willis.

- Her opplever man de samme endringene som man gjør i en hvilken som helst gate i Mumbai eller Marseille eller hvor som helst. Når globale trender treffer Norge, er det Brugata de treffer først, sier Willis.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I dag er forfatter Herman Willis bosatt på Frogner, men har er fortsatt ivrig bruker av Oslos østkant. I 1995 spådde han at Bogstadveien 15 år senere kom til å se ut slik Brugata gjorde den gang. - Det var fullstendig bom! Men likevel, det er mye av det som gjorde Brugata spesiell i 1995 som er mainstream i dag, sier Willis.

Taxi til New York

«Kosmopolitisk» er ordet han bruker. Ingen andre steder i Norge finner man følelsen av at dette kunne vært London, eller Lisboa, eller...

- Når du går nedover her, ser du de samme menneskene torsdag som lørdag. Det er ingen i Brugata som drar på hytta i helgen.

- Nei?

- Det er mitt barometer på om du er blitt norsk. Du er ikke norsk bare fordi du går på ski, men hvis du har kjøpt hytte, da er du norsk. I Bogstadveien drar alle på hytta i helgen.

Poenget hans er at Brugata alltid har vært preget av de sist ankomne innvandrergruppene.

- Når man tar taxi i New York, er det alltid en ny gruppe innvandrere som er sjåfører. Innvandrere er sosialt mobile. Når de har vært i landet en stund, får de seg bedre jobber. I New York merker man det når man tar taxi. I Oslo merker man det i Brugata.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Så satt vi i porten til Brugata 9, for der går det bestandig så mange forbi», sang Alf Prøysen. Basaren hans er borte, men gården i nummer 9 fra 1700-tallet står fortsatt. I januar åpnet den indisk/pakistanske restauranten Lal Quila i lokalene.

Willis’ artikkel ble avsluttet med følgende konklusjon:

Nordmenn liker ikke byer. Nordmenn liker ikke Oslo. Og det nordmenn liker minst av alt, er sånt som Brugata.

- Til en viss grad stemmer det ennå. Frykten for det ukjente sitter ganske godt i Norge, sier Willis på karakteristisk Tromsø-dialekt.

Tullebukker og drittsekker

En trøst for dem som måtte føle seg truffet av Willis' kritikk kan være at mange er med på svartmalingen. Medienes historie om Brugata er en historie om vold, knivstikking, voldtekter og gjengoppgjør. Ifølge Elvebredd hos Teddy's er situasjonen slett ikke så ille.

I Brugata får jeg litt den samme følelsen som jeg får på Lower East Side i New York, sier artisten Samsaya, som vi treffer mens hun er på vei til studio sammen med den engelske staffen Walter.

- Det har vært noen lommetyverier, og det hender det er litt bråk i helgene, men mitt inntrykk er at Brugata er roligere enn for eksempel Grønland, som jeg oppfatter som mer rølpete.

Elvebredd mener atmosfæren i Brugata er god, at det er få« tullebukker» og «drittsekker» her.

- Den salige blandingen av alle typer mennesker er fascinerende, i hvert fall når man filosoferer litt over det. Hvem er de? Hvor skal de? Liker de seg her?

Ja, hvem er de, egentlig?

- Jeg er en del av fotpatruljen ved Grønland politistasjon, sier Tommy Bruland idet han spaserer forbi Den Røde Mølle i nummer 9, der Alf Prøysen plasserte basaren sin i «Basarvise».

- Jeg liker Brugata godt. Den er multietnisk, og den har en veldig bra grønnsaksbutikk.

- Henvendelsene jeg får er som oftest harmløse. Folk lurer på hvor trikken går fra, eller hvor nærmeste bank er. Men banker finne ikke her lenger, sier Tommy Bruland.

- Er det mye å gjøre her for en politimann?

- Det er stort sett rolig, men det gjelder for hele byen. Mediene fremstiller Oslo som et lite helvete, men Oslo er ikke et helvete, svarer Bruland.

- Hasj?

Der Brugata møter Christian Krohgs gate og Vaterland blir til Grønland, utfordres idyllen. Alt annet enn rask gange og målrettet blikk fanger oppmerksomheten til byens løse fugler:

- How are you, man? Hasj?

Svært mange som bruker området har fått spørsmålet.

Oddrun Sæter, som er professor og forskningsleder i Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, mener et særtrekk ved Brugata er at den samler et ungt bypublikum som fyker inn og ut av dører, men også dem som ikke har så mange dører å gå inn.

- Du finner noen litt kule restauranter og serveringssteder i Brugata, samtidig som det nærmere broen kan foregå mer skjulte handlinger. Uten å idyllisere narkotikaomsetningen mener jeg mangfoldet i Brugata hjelper til med å holde en slags balanse i byområdet, sier hun.

Herman Willis har forståelse for hvorfor småkriminelle trekker mot Brugata.

- Mange av dem er såkalt papirløse som skal ut. De dukker opp i alle land, og i Norge er det hit de kommer. På Skedsmokorset ville de bli lagt merke til, men ikke i Brugata.

Det er kanskje prisen å betale for å bo i en storby. Eller som Willis sa det i 1995:

I dag ligger altså denne lille gaten der og er det mest urbane sted i Norge. Det mest internasjonale og langt på vei det mest velfungerende. Brugata er beviset på at det går an å slippe folk igjennom nåløyet på Fornebu uten andre konsekvenser enn at byen blir mer interessant.