oslopuls mener

Keanu rir igjen

For å starte med en innrømmelse like banal som filmen dette skal handle om: Jeg vil ikke at det skal skje noe med ansiktet til Jennifer Connelly . Jeg vil det skal få bestå. Derfor er det en stund både trist og leit da hennes seneste film, The Day the Earth Stood Still, peker mot apokalypsen.

Hun spiller Helen Benson, en ekspert som tilkalles da en svær kule lander på Manhattan (hvor ellers?). Ut kommer et par skumlinger av varierende størrelse, og en stund der er det lite som tyder på at verden skal stå til påske.

Kalkunalarm.

Originalversjonen av The Day... (1951) regnes som en av de beste og viktigste science fiction-filmene noensinne. Nyversjonen, som har norgespremiere i dag, havner nok også høyt på listene. Om enn i andre kategorier. Det vil ikke overraske om denne regnes som en av de mest mislykkede filmene vi får se i år.

Den tekniske oppdateringen er bredskuldret og kinovennlig, men dataeffektene for glatte til virkelig å imponere. Mest av alt er det den tematiske finjusteringen som får kalkunalarmen til å gå av. 50-tallet handlet om krigsfrykt, mens skapningen som stiger ut av kulen i Central Park i 2008 kommer for å fortelle en ubehagelig sannhet.

Reeves rir igjen.

Skapningen er kledd i menneskeham. God idé. Men hvorfor velge skinnet til Keanu Reeves? Den gåtefulle «jeg er et spesielt individ og ukomfortabel i denne støle kroppen»-stilen kler riktignok Reeves’ noe, ehm, uvanlige talent. Kombinert med miljøprediken blir resultatet likevel en slags Al Gore uten karisma. Manuset slenger også noen sleipe fangarmer etter krigen i Irak og terrorfrykten i USA.

Brautende.

Regissør Derrickson har tilsynelatende samme forholdet til religiøs symbolikk som Big Brother-deltagere har til brunkrem. Han har tidligere laget The Exorcism of Emily Rose, om djevleutdrivelse, og jobber ifølge IMDB.com for tiden med en filmversjon av Paradise Lost (om Lucifers opprør i himmelen) og noe så unødvendig som en fiksjonsversjon av «de sataniske» barnemordene ved Robin Hood Hills (og her blir ting litt forvirrende, for det er allerede lagt to eksepsjonelt gode dokumentarer om denne hendelsen, kalt Paradise Lost: Child Murders at Robin Hood Hills og Paradise Lost 2: Revelations Se dem! Begge!). I The Day... er symbolikken brautende og enkel.

Filmen lager kitsch av viktige problemstillinger, men er samtidig for selvhøytidelig til å være veldig underholdende. Bortsett fra de gangene selvhøytideligheten tipper over i det rent parodiske. Det skjer heldigvis ikke så rent sjelden.

Steinansiktet Keanu Reeves

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!