film

Steve Buscemi er birollekongen i uavhengig amerikansk film. Når han selv står bak kameraet, er det for å lage en film i det lille format.

Her er det ikke dypsindige samtidskommentarer, filosofiske utsagn eller filmatiske sprell, men skuespillere som får spille noen ualminnelig alminnelige liv på passende lavbudsjett.

Dette er Buscemis tredje regiinnsats, stadig med en palett preget av svartere farger fra brødrene Coen, Aki Kaurismäki og Jim Jarmusch.

Rotløse.

Amerikansk litteratur, film og populærmusikk - særlig blues og country - er overbefolket av rotløse, ensomme og fremmedgjorte unge menn, gjerne mislykkede forfattere. De driver rundt som vrakgods i et farvann som domineres av ekstrem bevissthet om kursen liv og karrière skal ta.

32-åringen kommer tilbake til småbyen etter en tid som hundepasser i New York, til en skuffet familie. Moren overøser ham krampaktig med ukritisk kjærlighet, men han er deprimert og retningsløs. Så treffer han en mer humørfylt og likevektig sykepleier (Liv Tyler) med et barn. Det blir prøving og feiling, mest det siste.

Gullfunn

Skuespillerne gjør sine ting, i det små og melankolske.

Liv Tyler-figuren er mild, med en annen type moderlighet enn den kjærestens mor mønstrer.

Mary Kay Place og Seymour Cassel (Cassavetes-veteranen) er i vanlig stil gullfunn som foreldreparet. Og Ben Afflecks lillebror Casey er øm, sår og søkende, i en film som er perfekt rollebesatt.

Svart blues, country uten overdose av sødme, med veldosert humor og respekt for depresjoner: En riktig bra film.