oslopuls mener

Banal Oscarfavoritt

Oscarakademiet bekrefter alle de kjedeligste sidene ved seg selv ved å nominere Den fantastiske Benjamin Button til 13 priser. OM en film noensinne har fremstått som spesiallaget for den nesten eksisterende genren «Oscarfilm», er det denne blødmen, løselig basert på en novelle av F.Scott Fitzgerald, hvor hovedpersonen Benjamin (Brad Pitt) fødes gammel og dør ung. I mellomtiden vandrer han rundt på jorden og møter diverse mennesker som kreperer langsomt mens de forteller ham at man må lære seg å gripe dagen og slippe alt annet.

Underlig

Benjamin går gjennom livet baklengs (eller, siden han tross alt lever de samme årene som sine nære og kjære, kanskje «speilvendt» er et mer presist ord?), men også han skal en gang ut av tiden. Underliggjøringen gjør tidens gang mer akutt. Sensasjonelt effektmakeri får Pitt til å se ut som en gammel sekk som gradvis blir yngre. Det er frapperende godt gjort. Teknisk og estetisk er filmen da også upåklagelig. Oppi all viraken rundt nominasjonene og Pitt og Blanchett og effektene, har manusforfatteren foreløpig forsvunnet litt.

Quiz: Hva kan du om vår tids største filmpar?

Likevel er det han, Eric Roth, som i størst grad får sette sitt preg på verket, uansett om den er aldri så mye «basert på» en Fitzgerald-novelle. Roth huskes først og fremst for Forrest Gump, og 15 år senere var det tydeligvis på tide å mimre litt. Flere nettsider er allerede dedikert til å påpeke de mange og påfallende likhetene mellom filmene om Button og Gump, så jeg skal ikke gjøre noe poeng ut av å ramse dem opp her. La oss bare si at det finnes Olsenbanden-filmer som er mer innbyrdes forskjellige enn det disse to er.

Se7en, Fight Club og Zodiac-regissør David Fincher har lagt vekk lekenheten og heller rendyrket den klassiske Hollywoodske fortellerstilen i så stor grad at han nærmest forsvinner i all denne sømløsheten. Det er synd.

Vær så snill.

Originalitet kanskje oppskrytt. Det største aberet ved Benjamin Button er derfor at den poserer som dyp visdom, mens alt den har å by på er et par trøtte, men velkledde klisjeer. Etter nærmere tre timer sitter man igjen med en ganske banal og la oss si det rett ut, lite spennende sannhet: Tiden går. Ingenting består, annet enn kanskje Oscarakademiets forkjærlighet for seige epos om de nære ting. For livet er en underlig sak, lærer Button. Det gir ham anledning til å si at «på veien møter du mennesker som gjør inntrykk. Noen blir truffet av lynet. Noen er født til å sitte ved en elv. Noen er musikalske. Noen er kunstnere. Noen svømmer den engelske kanalen. Noen lager knapper. Noen kan Shakespeare. Noen er mødre. Og noen mennesker kan danse». I kortform: «Gi meg en Oscar. Vær så snill?»

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!