film

"Shortbus" er den korte bussen som kjører etter den lange skolebussen i USA. I den korte sitter alle spesialskoleelevene, for å si det slik, de som faller utenfor det vanligste.

Og denne metaforen bruker John Cameron Mitchell på den ansamling mennesker han portretterer i sin "Shortbus". De tilhører et frimodig og lett lurvet New York-miljø og utfører en rekke til dels fantasifulle sexhandlinger. En ung mann foretar en meget halsbrekkende øvelse som overgår det meste man kan forestille seg av yogamanøvrer: Munnsex på seg selv, et åpenbart turntalent med vridd, selvnytende smak. Eller fire menn har homosex i en krevende klynge mens en av dem brummer den amerikanske nasjonalsangen inn i en annens anus. Som vi forstår, er dette neppe vanlige Bush-velgere.

Kjønnsdeler i bevegelse.

Det er heller ikke de som deltar i sexorgier i klubb "Shortbus", hvor gulvet bølger av kjønnsdeler i heftig bevegelse. Vi snakker her om til dels synlig usimulert sex.

Men i motsetning til vanlig porno er ikke dette gravalvorlig. Vi kommer faktisk innenfor huden på enkelte av disse menneskene. Mange av dem forsøker med disse metodene å løse eller glemme sine psykiske problemer eller forstyrrelser. Det legges heller ikke skjul på det selvspeilende, selvutstillende og selvplagende ved skjebnene. Halvdokumentaren er utviklet i samarbeid med skuespillerne, så de vet hva de er med på.

Ømhet.

Faktisk har "Shortbus" både humør, varme og en viss medfølende ømhet. Dette er mennesker i klemme, ikke kalde sexmaskiner. Dermed blir filmen avvæpnende heller enn sjokkerende, en slags menneskelig komedie med lett samfunnssatire heller enn titting. Som provokasjon blir den etterhvert ynkelig.

Skuespillerne kan mer enn bevege kjønnsdelene, de opptrer som naturlige mennesker - i dobbelt forstand - foran et kamera som føres med et visst raffinement. Hva vi ellers kunne si om det naturlige ved livsstilen, er noe annet. Allmenn blir den neppe.

Budskap.

Bak det hele ligger en amerikansk korsfarermentalitet med lett naivt frelsesbudskap: Sexutlevelse kan gi lykke for mennesker som konsentrerer seg - i det minste i overført betydning - om eget navleparti. Eller det som ligger lenger sør.

Om man støtes av filmen? Neppe automatisk, fordi den røper en slags terapeutisk desperasjon, en leting etter glidemidler for sjelen. Pornografi i kontant forstand er ikke dette.

Og sex på kino er ikke nødvendigvis pornografi, sier Mitchell selv, med en viss rett.