oslopuls mener

Typisk norsk ynde

Hvis det finnes en formel for norsk samtidsfilm, så lyder den slik: Ung mannlig regissør lager film om unge menn i drift. De spiller i band, skriver, skater, drømmer eller filmer - men mangler retningssans. De treffer kvinner med sterkere karakter enn dem selv. De er forvirret, men går sjelden til grunne.

Mannen som elsket Yngvetangerer flere slike samtidsfilmer, fra Buddytil Reprise. Det er Stian Kristiansens spillefilmdebut, etter flere kortfilmer (Adam og Eva, Bakkeflyvere).

Manuset er ved Tore Renberg, som med sikker teft har klippet og limt i sin egen bestselgerroman. Selv om historien fremdeles henvender seg til et voksent publikum, er ungdomspreget styrket i filmversjonen.

Fengende.

Det er en skjønn og fengende film, ingen tvil om det. Handlingen er lagt til Stavanger anno 1989, der politiske og kulturelle brytninger mellom elevene ved Kongsgård skole skaper større rystelser enn Berlin-murens fall. Hovedpersonen Jarle Klepp står trygt plassert på venstresiden, inntil sossegutten Yngve entrer klasserommet.

Tidskoloritten er gjennomført med stor perfeksjon, fra lyseblå dunjakker, svarte frakker og dialektale kraftuttrykk til den mistenksomme atmosfæren på det som må være landets vakreste skole (undertegnede ble selv uteksaminert like før Jarle).

Ja, i enda sterkere grad enn Mongolandog Monstertorsdager Mannen som elsket Yngve en Stavanger-film. Scenografien dveler ved sterke markører i både uterom og uteliv, og når Jarle går til det skritt å skaffe seg en forfinet - og i vennekretsen uakseptabel - frisyre, skjer det på den legendariske salongen i etasjen over kunstcafeen Sting, der Kristoffer Joner briljerer som utspjåket frisør.

At Joner dukker opp i en liten birolle, er typisk for castingen. Her er det yngre og uetablerte skuespillere som får de største utfordringene.
Rolf Kristian Larsen hadde for så vidt en sentral rolle i Fritt Vilt, men som Jarle Klepp må han bruke et langt større repertoar. Sammen med Ida Elise Broch og Arthur Berning skaper Larsen en dynamisk og intens vennekrets.

Da har Ole Christoffer Ertvaag forståelig nok større problemer med å gestalte den sårbare Yngve-figuren. Jarle forelsker seg overbevisende i Yngve likevel, slik at fortellingens romantiske intrige kommer til sin rett.

Når alt kommer til alt, er Jarle og vennene mer opptatt av kjærlighet og musikk enn politikk. Lydsporet er inspirert av gjengens store helter, som The Cure, Joy Division og Raga Rockers. Geir Zahl fra Kaizers Orchestra har skrevet låtene til Mathias Rust Band, der Jarle synger og Helge spiller trommer.

Standard.

Det er lite å utsette på Mannen som elsket Yngve. Spørsmålet er snarere hvor mye vi kan forvente av en slik genrefilm laget i Norge i dag.

Etter mitt syn har Reprisesatt en standard som ligger klart over Mannen som elsket Yngve. Der Joakim Trier hadde en sjelden fingerspissfølelse for stilnivåer, filmatiske detaljer og filmhistoriske referanser, er det en likefrem og uspennende estetikk som kommer til uttrykk i Mannen som elsket Yngve. Her er lite råskap og lite lek, snarere skikkelig arbeid med en yndig historie. Det er godt, men langt fra enestående.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!