oslopuls mener

Forbløffende vellykket

Det å være berømt og omsvermet er en stilling som nesten alltid har en del omkostninger. På veien til berømmelsen kan man nemlig komme til å miste litt av seg selv, eller mye, eller til og med hele - har vi lært fra filmer og bøker og blader og tv. Og så kan man selvfølgelig finne tilbake det man har mistet. Og miste det igjen. Se for eksempel på Brittney Spears. Eller Michael Jackson. Eller Charter-Svein, for den saks skyld. Talent og berømmelse kan rett og slett være en pakt med djevelen.

MILEY CYRUS

Men med Hannah Montana er det annerledes. Hun, det vil si hennes skapere, har med et pennestrøk løst berømmelsens problem. Om dagen er Miley Stewart en tilsynelatende vanlig tenåring som sliter med forelskelser, venninnner, skole og alt hva livet har å by på. Hun har en storebror og en far. Men om kvelden er hun sangeren og artisten Hannah Montana som dyrkes av tusener (Oh, my God, its Hannah Montana!) og lager låter og holder konserter. Bare den nærmeste familien og bestevenninnen kjenner denne schizofrene hemmeligheten. Det at Miley er to personer som gjensidig utelukker hverandre inviterer naturligvis til en uendelighet av scener i klassisk forvekslingskomediestil.

En hemmelighet som ikke må avsløres kan bære en historie riktig langt. Så langt har denne hemmeligheten i løpet av de siste tre årene båret Hannah Montana gjennom store deler av verden, og den er utvilsomt den viktigste grunnen til at denne situasjonskomedien på Disney Channel er en av tidens store farsotter blant den yngre, og kanskje særlig kvinnelige, delen av befolkningen.

En annen viktig grunn til tv-suksessen er Miley selv. Miley Cyrus som hun heter i virkeligheten. Hun er mildt sagt sjarmerende, hun kan synge og hun fungerer godt som skuespiller. Hennes far i virkeligheten, Billy Ray Cyrus, spiller også faren i tv-serien. Han er selv sanger og musiker og er kanskje best kjent for hiten ”Achy Breaky Heart” fra 1992. Hannah Montana er med andre ord en slags familiebedrift, iscenesatt av Disney. Og nå kommer filmversjonen mot oss med full fart.

Jeg må innrømme at jeg har vært skeptisk. Jeg hadde sant å si sett frem til å være arrogant og kalle filmen for søppel og legge ut om tenåringsklisjeer og produktplasseringshelvete og i det hele tatt holde høy profil. Men det viser seg å være umulig.

Filmen er altfor solid til at det kan forsvares. Disney og Disneys kumpaner tar tydeligvis sine unge venner på alvor, og resultatet er at filmen er forbløffende vellykket. For fansen er den antakelig fantastisk. Men også for oss andre er den ikke bare til å holde ut, men glimtvis direkte tilfredsstillende, selv om den er langt i fra å ha noen originalitet eller noe som ligner på brodd. Gjennomført er ordet. I alle ledd.

Etter et presseoppslag om at Miley har slåss med Tyra Banks om et par sko i en butikk, mener faren at hun er i ferd med å bli for avhengig av å være Hannah Montana. Nok er nok. Mot hennes vilje tar han Miley med fra hjemmet i Malibu, California, til familiens opprinnelige hjemsted på landsbygda i Tennessee. Han vil lære henne en lekse om hva røtter er og om hvor viktig det er å vite hvor man kommer fra. Miley må tilbake til start.

Hun treffer farmoren og kusinene og hønene og hestene som hun i sin Hannah Montana-fartsblindhet hadde glemt. Der møter hun også jordnære Travis som var forelsket i henne for lenge siden og som nå har blitt en cowboy med Beach Boys-utseende.

De mest anstrengende helsprø komedie-elementene fra tv-serien (med latter på boks) er tonet ned til fordel for en mer inderlig historie om erkjennelse og identitet. Med henrivende musikknumre sømløst flettet inn er filmen på samme tid blitt en romantisk komedie, en musikal og en historie om å se seg selv for den man egentlig er. Stort flere fluer i ett smekk skal det godt gjøres å slå. Man skal være en temmelig hard negl om man ikke smelter et par ganger, minst.

Jeg så filmen i original versjon. Hvordan den norske versjonen fungerer, vet jeg ikke.

Erlend Loe

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!