oslopuls mener

Tarantino lager filmfest

Midtveis i Quentin Tarantinos "Inglourious Basterds" innleder filmens heltinne, som eier en kino i Paris under krigen, motvillig en samtale med en tysk soldat. Når han undrer seg over at hun fronter navnet på regissøren på filmplakaten, svarer hun foraktelig: I Frankrike vet vi å verdsette regissørene.

Denne replikken utløste spontan applaus i kinosalen i Cannes. Det var et gyllent Cannes-øyeblikk, og et svar på spørsmålet om hvorfor Tarantino valgte å vise filmen på festivalen.

Retro-krigsfilm.

"Inglourious Basterds" er en herlig pastisj over krigsfilmsjangeren. Quotes [from trailer] Lt. Aldo Raine (Brad Pitt): Each and every man under my command owes me one hundred Nazi scalps... and I want my scalps! Foto: UIP

"Inglourious Basterds" er en fornøyelig hommage til filmmediet. Det er en kompleks «referansefilm» med krigsfilmen fra annen verdenskrig som hovedkilde. Mange vil, som i Cannes, sette pris på disse referansene, mens andre vil som før avfeie Tarantino som en simpel «sampler». Men i et Cannesprogram som domineres av livspessimisme og innadvendte rollefigurer, opplevde jeg Tarantinos retro-krigsfilm som en befriende hyllest av filmen som kollektiv opplevelse. Mer enn noen annen film i Cannes så jeg den sammen med resten av kinopublikumet.

Filmens ytre handling er som snytt ut av Kellys Helter eller en hvilken som helst middelmådig amerikansk krigsfilm. Fortellingens Inglourious Basterds er økenavnet på en jødisk terrorgruppe som på oppdrag fra amerikanerne opererer inne på naziokkupert område. De er, som skuespiller Eli Roth sa det, enhver jødisk guttunges våte drøm, når de vekker frykt i nazistenes hjerter, blant annet ved å skalpere tyske soldater slik apachene gjorde det i ville vesten.

Når manøveren Operation Kino skal iverksettes på alliert side, kobles disse irregulære soldatene til et motstandsnettverk som ledes av en tysk filmskuespillerinne som har medvirket i Leni Riefenstahls filmer.

Målet er å sprenge Goebbels og medlemmene av den tyske overkommandoen til himmels, under premièren på en ny tysk propagandafilm der «Tysklands Sergeant York», spilt av Daniel Bruhl, spiller hovedrollen. Det er bare Sosanna, som eier kinoen, som ikke er med på komplottet. Hun har likevel egne planer som en gang for alle bekrefter hvor eksplosiv filmen kan være.

Et intenst nærvær.

Inglourious Basterds er en film der det overordnede plottet har liten betydning. Vi vet at naziene vil få bank, det ligger innebygd i genren. Derfor kan vi sette ekstra pris på supernazisten Hans Landa når han lirer av seg sine ondskapsfulle vittigheter. I denne rollen skaper Christoph Waltz et intenst nærvær fra første til siste scene som er helt avgjørende for filmen.

Mens Brad Pitts jødiske nazijeger er en åpenbar konstruksjon, en luftig krysning av Dean Martin og Marlon Brando slik de fremstår i De unge løver, virker Waltz genuint truende samtidig som han imiterer alle de karikerte nazisoldatene vi kjenner fra krigsfilmer.

Tarantino parodierer ikke krigsfilmens klisjeer i Inglourious Basterds, han ser tilbake på dem med en passe respektløs kjærlighet. Det tipper aldri over i ren slapstick, og filmens kvinnelige hovedfigur, spilt av den begavede Melanie Laurent, er en uimotståelig tragisk heltinne.

Inglourious Basterds er kanskje et hvileskjær i Tarantinos karrière, filmen er hans minst ambisiøse så langt. Men det gjør den ikke noe mindre fornøyelig.

Norsk première 21. august.

Se bildene fra Inglourious Basterds

Hvem er tøffest, Aksel eller Brad Pitt? Les intervju med Ken Duken, som er med i både Inglourious Basterds og Max Manus.

Pitt flekser musklene

Popcornsommer på kino

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!