film

---

Diskutér film

---

- Jeg synger, altså er jeg! Det kunne ha vært valgspråket til den meget parisiske Edith Piaf som nå hylles i en bredt anlagt filmbiografi.

Marion Cotillard imiterer sangerinnen ned til den minste pore, mens det er Piafs egen røst som høres i sangene. Den spinkle og sarte skikkelsen, gjerne kalt Spurven, er gebrekkelig hele tiden. Hun har et klassisk klovneansikt, med flakkende blikk i forbløffede øyne. Som en and beveger hun seg over scenegulvet. Ordene i hennes chansons er som vrengt frem fra et vrangt og gledesløst liv. Konsonantene er kantete, r-lyden knivskarp, stemmen metallisk. Av og til smetter en følelsesmettet vibrato inn i foredraget. Piaf var uten like, den ekte og uberegnelige i noe som ofte ellers er høyglanset underholdningsindustri.

Tragisk.

Piaf dør ganske ung, som krokrygg på grunn av leddgikt, etter å ha herjet stygt med kropp og følelser. Det fysiske forfallet tiltar, hun finner ingen fasong på livet. Biografien er en tragisk historie, fra fattigkvarterene og bordellene i Paris til triumfer på internasjonale konsertscener.

Resultatet blir en svært sterk blanding av romantisk kunstnermyte, melodramatisk musikal og sår kvinnefilm. Filmskaper Oliver Dahan benytter seg av sveipende kamerabevegelser og en koreografieleganse som musikalgenren dyrker, og med våkent øye for det melodramatiske i stoffet.

Liv og død.

Den intense originalrøsten tolker sangtekstene på liv og død, skjærer inn til sjelekjernen uten barmhjertighet eller selvmedlidenhet. Selvsagt er dette elementært rørende, for Piaf angrer eller beklager ingenting. Sang og imitasjon samarbeider så bra at vi overser noen av biografiens svakheter, som altfor mange tidssprang og forkortelser, en utjenlig uro. Det er som om Dahan ville lage et potpourri, et "greatest hits", av chansons, hendelser, mennesker, stemninger. Livet er med all sin glans og elendighet abrupt, oppstykket, uten ro, glans og elendighet.

For filmen har det vært aller viktigst å få Cotillard til å ligne - og det gjør hun altså frapperende bra. Her er kostyme- og ikke minst maskeringskunst på aller høyeste nivå. At en så ung skjønnhet kan forvandles til et middelaldrende vrak med slik intens innlevelse, er ikke bare maskeringskunstens fortjeneste.

Dietrich-kopi.

Hun er ikke den eneste: Det gikk et gisp gjennom salen på Berlin-festivalen, hvor "La vie en rose" var åpningsfilm, da en Marlene Dietrich-kopi åpenbarte seg.

Mennesket og myten Piaf vinner altså over imitatorene og biografene. Det er hennes egne sanger som fullender sjelemaleriet, ikke Dahans regi. Piaf sang, så lenge hun var. Og det er minneverdig fortsatt.

Diskutér film

Leser om Piaf:
- Det sugde i sjelen