oslopuls mener

Fornøyelig retro-horror

Sam Raimi var lenge kongen av den mørke horrorkomedien, før han ble oppslukt av den mer konvensjonelle Spider Man-merkevaren . For de av oss som fikk våre første filmgrøss på 1980-tallet gjennom filmer som Evil Dead, var Raimi garantisten for nattsvarte mareritt der humoren aldri var langt unna om det skulle bli for ille.

I Drag me to hell blir vi gjenforent med en type horrorfilm ingen lager lenger, og som nesten har noe uskyldig ved seg. Her er det ingen sadistiske overgrep, ingen hyperaktive digitale paletter, og det er ingen som ikke får som fortjent.

Vel, bortsett fra en veldig søt kattunge, og det er her Raimi viser at han ikke er så uskyldig likevel.

Forbannelse.

Blir forbannet: Christine (Alison Lohman). FOTO: Scanbox

En vittig amerikansk kommentator har hevdet at de horrible hendelsene i Drag me to hell ville vært unngått om sigøynerkvinnen som utløser dem, hadde hatt helseforsikring. Det er når hovedpersonen Christine (Alison Lohman) nekter den syke, gamle kvinnen forlengelse av banklånet at hun blir rammet av en god, gammeldags forbannelse med endestasjon i helvete.

Sigøynerkvinnen mister sitt hus og dør, men hun forfølger Christine fra underverdenen og omhyller forbannelsen med slim og gørr som kunne vært snytt ut av Eksorsisten.

De enkle virkemidlene Raimi har utstyrt henne med, er nesten rørende: Den gamle kvinnen har et bevegelig glassøye, et ekkelt gebiss og en spesiell evne til å hoste opp slim. Det er alt, men samtidig heller ikke lite, med tanke på hva hun får ut av det.

Passe usympatisk.

Møt skumle demoner i Sam Raimis filmunivers. FOTO: Scanbox

Som blondinen Christine har Lohman store nok øyne til å kunne speile horroren effektivt, en obligatorisk kvalitet for et «horroroffer», og hun blir akkurat så usympatisk at vi kan leve med de fryktelige tingene hun utsettes for. Lohman spiller forvandlingen fra uskyldig bondetuppe til besatt demon med glimt i øyet, og hun er en fryd når hun slår tilbake med lystbetont ondskap.

De innledende scenene fra banken der hun jobber er for lange, men de etablerer henne effektivt som en motvillig opportunist. Christine kaster en skrøpelig kvinne på gaten for å avansere på jobben, og dømmes til å brenne i helvete. Likevel ber Raimi oss om å strekke oss langt når han lar Christine ofre sin kattunge i et forsøk på å bryte forbannelsen. For det er ikke en hvilken som helst katt, men den søteste og mest yndige katten du noensinne har sett.

Ellers er moralen i filmen klar: du skal ikke behandle andre på en måte du selv ikke ønsker å bli behandlet på. Og hjerteløs kapitalisme kan åpne helvetes porter.

Jeg vet ikke om jeg med dette har sett det nye årtusenets første horrorkomedie med en underliggende sosial indignasjon, for det kan godt hende at Raimi sitter på bakerste rad og ler av meg.

Drag me to hell er først og fremst en retro-horrorkomedie der Raimi leker med den spartanske verktøykassa han startet med som filmskaper på 1980-tallet. Selv om han mangler oppfinnsomheten fra den tiden, er Drag me to hell gjennomsyret av kjærlighet til sjangeren og et humørfylt overskudd som er vanskelig å motstå.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!