oslopuls mener

Vakker, vag og fjern cocomani

Coco Chanel og Igor Stravinsky, fra filmen

Akkurat nå pågår en smittsom cocomani på kino, med hele to filmer om den tidløse designer Coco Chanel, hun med parfyme nummer 5.

Coco før Chanel byr oss på Audrey Tautou (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre). Den foreliggende avsluttet årets festival i Cannes uten å skape mye oppsikt.

Motedronningen Chanel (1883-1971) mente at mindre er mer: Enkle svarte kjoler, lange perlekjeder, rene linjer. Hun var både sterk og selvstendig, kunne opptre stedig og uforskammet, men også gavmildt.

Regissør Jan Krounen vil dyrke nimbusen rundt store stjerner og nyskapende kunstnere fra den gang. Han parallellkjører Chanel med den revolusjonerende komponist Igor Stravinsky. Hun er til stede under skandaleforestillingen i 1913 da han introduserte balletten Vårofferet, et eruptivt øyeblikk i kulturhistorien. I 1920 inviterer hun den russiske komponisten med familie til å bo i hennes fornemme herregård, en solid forbedring etter en forhutlet hotelltilværelse. Men fru Stravinsky må smertefullt se et forhold oppstå mellom ektemann og vertinne. Hele tiden er Chanel den aktive, hun styrer alt og alle, samtidig som hun jager oppskriften på sin parfyme nummer fem.

Stoffet er hentet fra en biografisk roman som antagelig distanserer seg demonstrativt fra solide faktadetaljer.

Smukk og passiv

Etter at danskenes Mads Mikkelsen spilte skurk for James Bond (Casino Royale) får han andre roller ute, her som en smukk og passiv Stravinsky, propert barbert og bare med antydninger av sin vanlige sårede hanndyrfigur. Tja, må vi si. Anna Mouglalis er en nesten kontant Chanel, eterisk å se til, men svært sval i beslutningsprosessene. Hun er da også tidligere Chanel-modell.

Lesser på

I motsetning til Chanel mener regissør Krounen bestemt at mer er mer, for han lesser på med utstuderte og utsøkte periodedetaljer, overdådig tidskoloritt nesten uten ende, bohemliv og overklasseutfoldelse.

Skandaleforestillingen i 1913 er raffinert gjort. Men noen lidenskap eller lidelse lar seg ikke så lett spore i disse kunstnerskjebnene. Det blir vakkert, fjernt og vagt, og det har neppe bare med datidens omgangsformer å gjøre.

Coco kunne gjerne ha vært noe mer ko-ko, for akkurat der var ikke mer blitt mindre.

PER HADDAL

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!