oslopuls mener

Nyskapende blockbuster

Les også anmeldelsen av: The Hurt Locker | Vegas

Med sin kombinasjon av kunstnerisk vågemot og bred appell er filmen det perfekte uttrykk for Cannes-festivalens fascinerende skvis mellom børs og katedral.

Animasjonsfilmens nye gullalder ble markert i Cannes med åpningsfilmen UP. Den tiende filmen fra animasjonsstudioet Pixar deltar utenfor konkurranse, slik de amerikanske blockbusterne har for vane.

Imponerer.

Imponerende animasjon. FOTO: Walt Disney Studios Motion Pictures Norway

Men det skal bli vanskelig for andre filmer i Cannes å overgå Pete Docters glitrende animasjonsfilm i 3D, som ikke står noe tilbake for den nyskapende "Wall-E".

Hovedkarakteren Carl Fredrickson er en type vi ikke har møtt før i en studiofinansiert animasjonsfilm, og derfor noe av et sjansespill: Han er en 78-åring som sliter med dårlig rygg og ensomhet, og er fri for de runde «innbydende» ansiktstrekkene som de fleste familiefilmfigurer har.

De første 10 minuttene av filmen utspiller seg på 1930-tallet, da Carl som barn drømmer om å dra ut på eventyr til eksotiske steder sammen med sin store helt, eventyreren Charles Muntz. I likhet med Andrew Stanton, som i Wall-E var tydelig influert av Chaplins geniale enkelhet, innlemmer regissør Doctor elementer fra tidligere filmepoker i UP; de første minuttene består av en kvasi-nyhetsfilm i svart-hvitt om eventyreren Muntz.

Poetisk.

FOTO: Walt Disney Studios Motion Pictures Norway

Det er også øyeblikk i filmen som er like poetiske og vakre som de stumfilm-aktige kjærlighetsscenene i Wall-E. Som andre klassiske filmer om drømmere som flykter fra hverdagen, er UP universell, men den uvanlige helten og den bittersøte skildringen av kjærlighet gjør det til et åpent spørsmål om den vil nå hele familien.

UP er en sjeldent raffinert familiefilm som ikke briljerer med 3D-teknikken. Det er aldri tvil om det sofistikerte håndverket som ligger bak, det utrolige uttrykksnivået som Pixar som animasjonsstudio har nådd. Men det er fortellingen vi lar oss rive med av.

Cannes-festivalens anerkjennelse av animasjonsfilmen kom lovlig sent. Det var da Shrek deltok i konkurranseprogrammet i 2001 at denne kulturelle sperren omsider falt.

Og da en ny generasjon animatører kledde av Pinocchio og utstyrte ham med tangatruse i Shrek 2, innebar det ikke bare et fadermord på Disney, men også at den tradisjonelle tegnefilmens rolle som barnas arena sto for fall. Siden har den såkalte voksne animasjonsfilmen fått en mer fremskutt posisjon i Cannes, med banebrytende filmer som Vals med Bashir. Men som UP viser, har de voksne ennå ikke stjålet animasjonsfilmen fra barna.

Utstillingsvindu.

Filmfestivalen kritiseres jevnlig på hjemmebane for hva noen mener er logring for amerikanske studiofilmer som UP. Om Cannes ikke lenger er et sentralt vindu for franske filmer, er det fortsatt et utstillingsvindu for en råflott fransk filmpolitikk som har sine dogmatiske museumsvoktere. Men dette avhengighetsforholdet til Hollywood er gjensidig utbytterikt, og når det fungerer optimalt, som med UP, er det et genuint transatlantisk kjærlighetsforhold.

UP er med sin kombinasjon av kunstnerisk vågemot og bred appell det perfekte uttrykk for hva Cannes handler om, i sin fascinerende skvis mellom børs og katedral.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!