oslopuls mener

Forspilt mulighet

Husker du skolepensum? Hva het partiet som Quisling var leder for?

Max Manus ga oss de mannlige norske krigsheltene nok en gang. Svik har et helt annet anliggende, eller rettere sagt to: Fremfor alt vil den ta et oppgjør med krigsprofitørene i norsk industri. I tillegg vil den nyansere bildet av motstandsbevegelsen ved å løfte frem kvinnenes innsats, som er blitt grundig neglisjert.

Det er altså lett å ha sympati med regissørens intensjoner. Håkon Gundersen (55) har åpenbart både kunnskaper og engasjement nok til å drive med plagsom historieskriving innenfor en bransje som stort sett har valgt harmonimodellen. Svik kunne blitt en viktig norsk krigsfilm.

Desto verre at den mangler helt nødvendige kvaliteter. Svik er stiv og glatt i uttrykket, spenningskurven flat. Den erketypiske tidskoloritten passer bra til thrillergenren, men truer mange steder med å slå over i billig krigskitsch. Musikken er overspent fra første scene, og skal utvikle seg til et pompøst potpurri av Wagner, Mozart og tyske kabaretsanger.

.

Samfunnets støtter.

Handlingen er lagt til 1943. På Club Havana i Oslo vanker tyske offiserer, norske jenter, høytstående forretningsmenn, agenter og motstandsfolk. Både klientellet og atmosfæren gir assosiasjoner til Casablanca, og innehaveren Tor Lindblom er en slags mørk utgave av Rick: Han har den samme avstengte stilen, men i motsetning til Rick mangler han moralsk ryggrad.

Fridtjov Såheim får mye ut av denne rollen, ja, Tor Lindblom vokser til filmens mest interessante figur etter hvert som han martres av både tvil, pengebegjær og sympati for broren, motstandsmannen Svenn (Kåre Conradi).

.

I sentrum for begivenhetene står nattklubbsangerinnen og motstandskvinnen Eva Karlsen, spilt av Lene Nystrøm. Hun blir riktignok tegnet som en modig og kaldblodig type, men bare glimtvis får hun fremstå som et levende menneske.

Hun synger, har sex og fotograferer hemmelige dokumenter med samme mine, noe som for så vidt kan være et poeng i seg selv, men som skaper stillstand i lengden.

På galleriet i Club Havana driver industriherrene sitt skitne spill. Kritikken i Svik rettes spesielt mot Norsk Hydro, som anklages for bruk av russiske slavearbeidere og samarbeid med Nazi-Tyskland i utviklingen av aluminium på fabrikken på Herøya.

Det store spørsmålet er om vi skal oppfatte dette som en vederheftig anklage, også utenfor underholdningsfilmens rammer. Manuskriptet er oppdiktet av Gundersen, inspirert av virkelige hendelser. I rulleteksten blir vi likevel presenteret for blamerende «fakta» om Norsk Hydro.

Svik beveger seg ut og inn av fiksjonen, uten at det styrker kritikken. Ingen i Hydro behøver å svare på anklager fremkommet i en thriller. Det måtte man derimot gjort om Gundersen hadde valgt den genren som best kunne ivaretatt hans politiske agenda, nemlig dokumentarfilmen.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!