film

Les anmeldelsen av Yodok: Årets viktigste film

Nord-Korea er som kjent ikke verdens enkleste land å komme inn i med et videokamera. Så hva gjør du når folk forteller det finnes konsentrasjonsleire der, hvor flere hundre tusen «fiender av staten» jobber og dør?

I den polsk-norske dokumentaren Yodok følger man en nordkoreaner som har satt opp en musikal i Sør-Korea som beskriver forholdene i leirene. Musikalen er blant annet basert på historien til syv personer man møter i filmen, som visstnok har vært flere år i konsentrasjonsleirene.

Denne filmen har de siste to ukene blitt vist til 50 000 skoleelever, deriblant elevene på Jordal.

Les anmeldelsen av Yodok: Årets viktigste film

Lo av vold

Klokken er ti på ni, når vi kommer inn i klasserommet på Jordal skole. De har samfunnsfagstime, og diskusjonen er allerede i gang. De diskuterer blant annet en scene der flere av det tidligere fangene sitter til bords med en som tidligere var fangevokter, som ler mens han forteller hvordan han mishandlet en fange litt ekstra fordi han hadde stor mage.

– Det var rart at han sa «jeg slo dem sånn og sånn» til de som hadde vært fanger, sier Ali Raza Khan når vi snakker med noen av elevene etterpå.

Flere burde vite om det

Elevene visste ikke så mye om Nord-Korea før filmvisningen ble planlagt og virkningen var nok desto større.

– Alle fikk ganske sjokk, forteller Katja Lillelien.

– Det første en i klassen sa da vi hadde sett filmen var «jeg er veldig sur for at ikke flere vet om det her», forteller Lucas Brunstein.

Fikk drapstrusler

Regissøren Jung Sung San fikk flere drapstrusler under arbeidet med musikalen.«Din landsforræder, vi følger med deg» og «du burde slås ihjel med stokker, en dag kommer vi og dreper deg» var blant meldingene han fikk.

– Det er sjokkerende at de må flytte til Sør-Korea for å få det bra. De som bor der bør ha rett til å være i landet sitt i frihet, mener Sabrin.

Ali Raza Khan syntes det gjorde inntrykk å høre historien til en tidligere livvakt for Kim Jong-il som etter hvert ble kastet i arbeidsleirene

– Først levde han i luksus og spiste god mat, og så sultet han. Det er verre hvis man har opplevd det gode først, mener Ali.

Hadde ikke turt

I filmen får man vite at de som sier noe stygt om regimet blir satt i konsentrasjonsleirer, men ikke bare det, tre generasjoner straffes for noe én person har gjort.

– Faren min er fra Argentina. Da det var diktatur der på 80-tallet ble mange drept fordi regjeringen trodde de var kommunister, forteller Lucas, som synes mangelen på ytringsfrihet gjør alle til fanger.

– Nord-Korea er en eneste stor konsentrasjonsleir sånn som de blir behandlet.

– Jeg hadde ikke turt å si noe, sier Katja, og alle de andre er enige.

– Selv om mange av dem som var med i filmen allerede hadde familiene sine i konsentrasjonsleirene, synes jeg fortsatt det er tøft å være med, fortsetter hun.

Facebook for frihet

I fellesdiskusjonen foreslo Katja å lage en Facebook-gruppe, og det synes de andre er en god idé.

– Det har jo funket før, med Urge på halvliterflasker, Fanta lemon og Smash som sjokoladeplate, mener Lucas.

– Det er hvis man begynner å snakke om det diktatorene blir redde, sier Ali.

De har også tro på filmmediet som mulig kanal for bedring.

– Det å se filmen kan påvirke mange mennesker, sier Sabrin.

– Så dere håper mange får se den?

– Ja, og ikke bare i Norge, sier Lucas.